KAMP: Vi må vise velgerne at det nytter å stemme på partier som vil stanse velferdsprofitørene og bekjempe Forskjells-Norge, skriver Marie Sneve Martinussen. Foto: André Løyning.
KAMP: Vi må vise velgerne at det nytter å stemme på partier som vil stanse velferdsprofitørene og bekjempe Forskjells-Norge, skriver Marie Sneve Martinussen. Foto: André Løyning.Vis mer

Debatt: Forskjells-Norge

Hvor har Støre vært de siste tiårene?

Vi må helt tilbake til 1930-tallet for å finne like store forskjeller mellom folk flest og de rikeste her til lands.

Meninger

De siste årene har Rødt jobbet mot forskjells-fornektelsen hos de andre partiene: De snakker gjerne om økonomiske og sosiale forskjeller på globalt nivå og i andre land, men når det gjelder Norge synger både blå og rødgrønn fløy samme refreng om at vi heldigvis ikke har den slags problemer her.

På Aps landsmøte i fjor sa for eksempel Jonas Gahr Støre at Ap skulle «videreutvikle Norge som et land med små forskjeller». Det er nesten så man må gni seg i øynene. Hvor har Støre vært de siste tiårene? Har han ikke fått med seg at vi må helt tilbake til 1930-tallet for å finne like store forskjeller mellom folk flest og de rikeste her til lands? Er han klar over at forskjellene siden 1990 har økt raskere i Norge enn i USA og Storbritannia?

Denne fornektelsen er i seg selv et problem, siden første skritt for å få gjort noe med Forskjells-Norge, er å innse at det finnes.

Derfor er det viktig og velkomment at SV nå endrer retorikk. Mens de tidligere skrøt av at forskjellene ble mindre mens de styrte, konkluderer de nå med at forskjellene har økt de siste tiårene, og at de fortsetter å øke.

Denne virkelighetsforståelsen har Rødt vært alene om blant partiene. Det er en god nyhet at flere innser at forskjellene har blitt for store. Spørsmålet er om vi kan stå sammen om en politikk som minsker forskjellene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Da må vi først finne årsakene til at ulikheten har økt. Uten å kjenne årsakene, er det vanskelig å finne løsningene. SVs hovedkonklusjon er at den mørkeblå regjeringas politikk gir økte forskjeller. Det er ingen tvil om at regjeringas skattekutt for de rikeste og kutt i ordningene for dem som har minst, har økt forskjellene dramatisk. Det er vi enige om. Men tallene som SV legger fram i rapporten sin, viser også at forskjellene økte gjennom de åtte årene de selv satt i regjering. Fra 2005 til 2013 fikk vi over dobbelt så mange norske milliardærer samtidig som andelen fattige barn økte fra 7 til 8,6 prosent.

Og selv om denne utviklingen ikke gjenspeiles like godt i den mye brukte ulikhetsindikatoren Gini-koeffisienten, konkluderer også SV med at forskjellene i perioden etter 2005 har økt mer enn de tidligere har trodd. Dette er en viktig erkjennelse. Ikke fordi ansvaret for økte forskjeller under de rødgrønne ene og alene er SVs. Men fordi det er viktig å forstå hva som gikk galt den gangen for å legge en annen strategi i kampen mot forskjeller.

Nettopp med bakgrunn i tallene som SV selv legger fram fra sin egen regjeringsperiode, må vi stille oss spørsmålet: Stemmer det som Audun Lysbakken sier at løsninga nå er det samme som da; «nytt flertall med et sterkt SV»?

Realiteten er at uansett hvem som vinner valget i 2017 vil vi ikke alene klare å skape et vendepunkt. Etter 30 år med stadig økende forskjeller har de rikeste så mye makt og innflytelse over politikken, at ingen politikere alene klarer å stå imot.

For oss handler derfor valget for det første om noe mer enn å komme på Stortinget. Det handler om å bygge en folkebevegelse som kan skape et vendepunkt i kampen mot Forskjells-Norge. Vi må gjøre slutt på at velgerne mister makt over det som virkelig betyr noe. At de viktigste tingene bestemmes i EU, bak lukkede dører, i møter mellom lobbyister og politikere. Og snart i hemmelige handelsavtaler, om vi ikke får stoppet TiSA og TTIP. For en venstreside som ønsker å ta et oppgjør med utviklinga mot større forskjeller, må strategien nettopp være å bygge en bevegelse som er større og kraftigere enn summen av antall stortingsrepresentanter på rødgrønn side.

For det andre handler det om at forskjells-retorikk må omsettes til praktisk politikk. Her står det en politisk kamp i hovedstaden akkurat nå. Det dreier seg om velferdsprofitørene, selskaper som driver velferdstjenester med kommersielle motiver. Forretningsideen deres er å forsterke Forskjells-Norge. De presser nemlig ned lønn og pensjon for ansatte i barnehager og på sykehjem, mens profitten ender hos eierne. Å stanse velferdsprofitørene er derfor å bekjempe forskjellene.

Dette gjør Rødt noe med. I fjor høst inngikk vi en avtale med Ap/SV/MDG-byrådet om å si nei til nye kommersielle barnehager. Hver krone bevilget til barnehage skal gå til barnas beste, ikke til å fylle opp kontoene til noen barnehagebaroner.

For venstresida er dette et avgjørende politisk spørsmål. Hvis vi ikke klarer å snu den politiske kursen og sette ned foten for velferdsprofitørene når vi vinner flertall i landets største by, hvordan skal rødgrønn side kunne gå til valg med troverdighet for en ny kurs i 2017?

Men nå vingler byrådet. De vurderer å tillate nye kommersielle barnehager, i strid med avtalen . Etter vårt syn kan vi ikke gå bort fra politikken et demokratisk valgt flertall har blitt enige om bare fordi noen kommersielle selskaper truer oss med rettssak. Vi må vise velgerne at det nytter å stemme på partier som vil stanse velferdsprofitørene og bekjempe Forskjells-Norge. Spørsmålet er om SV og byrådet står sammen med Rødt i denne kampen.