Hvor hører Norge hjemme?

I LOV OM

humanmedisinsk bruk av bioteknologi, som Stortinget vedtok i fjor høst, er det særlig på to områder lovrevisjonen innebærer en bevegelse i klart restriktiv retning.

Det gjelder § 3-1, som setter forbud mot forskning på befruktede egg og celler som stammer fra disse, samt § 2-14 som omfatter undersøkelse av et befruktet egg før det settes inn i livmoren, såkalt preimplantasjons-diagnostikk. Ute i Europa dreier det seg om et bredt spekter av ulikartet lovgivning, og ulike oppfatninger av etikken rundt disse to spørsmålene. Det har ført til at det ikke er lykkes å nå frem til en konsensusuttalelse i EU. De etiske forståelsesmåtene er for sprikende.

England har den mest liberale lovgivning på området. Der tillates mye. Belgia har fulgt Englands eksempel et stykke på vei, Sverige beveger seg i samme retning, sammen med Danmark, Finland, Nederland, Spania, Tsjekkia, Russland og Hellas. Frankrike og Sveits går i samme lei. Det er skjedd en utvikling i Europa i liberaliserende retning. Som et minste felles multiplum godkjennes forskning på overtallige befruktede egg som ikke skal brukes til forplantning, og såkalte stamceller fra disse. I flere av landene er preimplantasjonsdiagnostikk for familier med alvorlige arvelige sykdommer tillatt. Særlig langt er man foreløpig ikke kommet på den kanten, men det pågår utprøving.

I Norge har man gått motsatt vei. Vi befinner oss i det konservative og restriktive selskap, sammen med Irland, Polen, Østerrike og Italia. Irland og Polen har de mest restriktive abortlovene i Europa, og begge er sterkt katolsk orienterte. Er det der vi hører hjemme verdimessig, eller i det nordiske fellesskap? Mens vi med SVs hjelp er gått i restriktiv retning, har de andre nordiske landene gått eller går i motsatt retning.

Hvorfor? KrF har behov for ideologisk markering. Bioteknologi er en hjertesak for partiet. Hvorfor SV har havnet på linje med KrF er mildt sagt gåtefullt.

SÅ SKJER DET

man kunne vente. Når SV, med sitt restriktive syn på preimplantasjonsdiagnostikk konfronteres med Mehmet-saken får partiet kalde føtter, og skal modifisere sin restriktivitet. KrF føler seg sviktet. Nå sier SV at de har brukt hele tre uker på å tenke saken seriøst gjennom, før de innser at det er nødvendig med en viss oppmyking av lovverket gjennom dispensasjonsordninger. Tenkte ikke partiet seriøst i disse spørsmålene i månedene og halvårene de jobbet med revideringen av bioteknologiloven? Tenkte de ikke at man før eller senere ville havne nettopp i en sak av typen Mehmet, dvs. bli konfrontert med virkeligheten? Hvor hadde man den dypere sosiale forståelsen av dette problemområdet?