INGEN ER BARE EN TING: Både det gamle hjemlandet, det nye hjemlandet, bydelen og fotballaget er en del av den du er. Alt som har bygget opp identiteten gir unike perspektiver og erfaringer, og må gå an å snakke om. Illustrasjonsfoto: Alexander Vestrum / NTB
INGEN ER BARE EN TING: Både det gamle hjemlandet, det nye hjemlandet, bydelen og fotballaget er en del av den du er. Alt som har bygget opp identiteten gir unike perspektiver og erfaringer, og må gå an å snakke om. Illustrasjonsfoto: Alexander Vestrum / NTBVis mer

«Hvor kommer du fra?» er ikke et fordomsfullt spørsmål.

Ingen er bare én ting.

Kommentar

Da jeg hoppet ut av taxien i beinkulda på Stortorvet, visste jeg en god del mer om Eritrea og landets elegante hovedstad Asmara, med sin italienske mellomkrigsarkitektur, enn bare et kvarter tidligere. Det lille foredraget fra sjåføren hadde jeg ikke fått hvis jeg ikke hadde stilt spørsmålet: «Hvor kommer du fra?»

I VG denne uken trakk kommentator Hanne Skartveit frem spørsmålet «Hvor kommer du fra, egentlig?» som noe splittende, noe som gjorde at barn fra de er små opplever at det er et «oss» og «dem», og at de plasseres bums i sistnevnte kategori. Men «Hvor kommer du fra» er i utgangspunktet et helt vanlig spørsmål. Det kan være provinsielt mistenksomt eller kosmopolitisk nysgjerrig. Det er ingen grunn til å unngå det som sådan.

Mange med innvandrerbakgrunnen har opplever å bli spurt om sitt «egentlige» jeg, som en antydning om at den «andre» identiteten er deres sanne jeg - enten de er i familiens opprinnelsesland eller i Norge. Det er klart det er frustrerende. Integrering er en spesiell utfordring i et land som har vært så homogent som Norge, som hegner så hengivent om sine tradisjoner og sine fortellinger om seg selv. På sitt program på CNN snakket programleder Fareed Zakaria nylig om sine samtaler med et marokkansk brødrepar, der en hadde havnet i USA og en i Norge. Den ene følte seg allerede som amerikaner, mens den andre fryktet at han aldri ville bli akseptert som norsk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men om befolkningen ikke skal deles i to kan det også være tyrannisk å insistere på at den bare er én, og på at samtaler må smyge seg rundt forskjellene og late som om de ikke finnes. Det som er forskjellig, må det være greit å erkjenne og stille spørsmål om, så lenge det ikke gjøres med ondsinn eller fremstilles som det vesentlige ved den andre.

Ingen er bare én ting. Alle har en sammensetning av erfaringer og perspektiver som er unike for dem, og fortjener å få fortelle sin historie. En mann eller kvinne som snakker med aksent, enten den er fra italiensk eller urdu, har nødvendigvis tilbrakt en viktig del av livet i en annen flik av verden. Det er det naturlig både å ville høre om og snakke om.

Et for sterkt brennende ønske om å ta hensyn kan gjøre møter anspente og unaturlige. Folk kan ikke bli kjent med hverandre hvis de ikke kan snakke, og spørres, om alt de er, om alle tilhørigheter, til et gammelt hjemland, til et nytt hjemland, til en skole, en bydel, et fotballag. Det er lett å bli selvbevisst hvis man i møte med noen med en annen bakgrunn blir stående og blafre gjennom korstokken i hodet om alt som kan komme feil ut. Da er det bedre å la kortstokken ligge, puste med magen, og spørre. For eksempel om hvor man kommer fra.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook