DEBATT

Hvor kommer hatet fra?

Det er vondt å høre ungdom fortelle at de har det vondt, men det er ekstra ille å høre at det er deres nærmeste som gjør at de lider.

- Jeg møter mange unge mennesker som er født i ett fritt samfunn, men som selv føler de mangler frihet, skriver artikkelforfatteren. Foto: NTB Scanpix
- Jeg møter mange unge mennesker som er født i ett fritt samfunn, men som selv føler de mangler frihet, skriver artikkelforfatteren. Foto: NTB Scanpix Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert

Første gang jeg møter «Camilla» har hun på seg en mørkeblå kjole. Hun har lyst halvlangt hår og lange sorte øyevipper. Hun går andre året på videregående. Hun kommer bort til meg etter at jeg har holdt foredrag på skolen. Etter hvert forstår jeg at det er en «transperson». «Camilla» er født og oppdratt som en gutt, og har foreldre som ikke vil akseptere den hun er.

Når mennesker du er glad i hater den du er. Når din egen mor motarbeider den du er hver eneste dag. Når du stadig får høre fra dine nærmeste at de hater gruppen du tilhører. Når du ikke føler deg hjemme i denne verdenen. Når du føler at ingen er glad i deg. Når du ser i kommentarfeltene hvordan transpersoner omtales, da har jeg ikke lyst til å leve forteller «Camilla». Jeg tenker ofte på hvorfor jeg er født inn i en familie som aldri kommer til å akseptere meg. Jeg gråter mye og skulle ønske jeg ikke var «født sånn», forteller «Camilla» videre.

Foreldrene mine liker ikke det som er annerledes, de hater for eksempel personer som kommer fra andre land. For noen dager siden var jeg og mamma ute og handlet og vi møtte en kvinne med hijab, da sier mamma høyt at hun har lyst til å dra av kvinnen «det jævlige tøystykket» og at hun kan «dra hjem der hun kommer fra» og «at vi trenger ikke sånt i Norge». Jeg blir så flau, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Det er flere i klassen min som går med hijab, og jeg er redd mamma sier det samme når de er i nærheten. Jeg frykter hele tiden hva foreldrene mine kan si, derfor har jeg sjelden med meg noen hjem. Jeg vil ikke at andre skal se hvordan foreldrene mine er.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer