- Jeg møter mange unge mennesker som er født i ett fritt samfunn, men som selv føler de mangler frihet, skriver artikkelforfatteren. Foto: NTB Scanpix
- Jeg møter mange unge mennesker som er født i ett fritt samfunn, men som selv føler de mangler frihet, skriver artikkelforfatteren. Foto: NTB ScanpixVis mer

Hvor kommer hatet fra?

Det er vondt å høre ungdom fortelle at de har det vondt, men det er ekstra ille å høre at det er deres nærmeste som gjør at de lider.

Meninger

Første gang jeg møter «Camilla» har hun på seg en mørkeblå kjole. Hun har lyst halvlangt hår og lange sorte øyevipper. Hun går andre året på videregående. Hun kommer bort til meg etter at jeg har holdt foredrag på skolen. Etter hvert forstår jeg at det er en «transperson». «Camilla» er født og oppdratt som en gutt, og har foreldre som ikke vil akseptere den hun er.

Spaltist

Amal Aden

er forfatter og samfunnsdebattant. Amal Aden er et pseudonym. Hun kom til Norge fra Somalia i 199, og debuterte som foratter i 2008.

Siste publiserte innlegg

Når mennesker du er glad i hater den du er. Når din egen mor motarbeider den du er hver eneste dag. Når du stadig får høre fra dine nærmeste at de hater gruppen du tilhører. Når du ikke føler deg hjemme i denne verdenen. Når du føler at ingen er glad i deg. Når du ser i kommentarfeltene hvordan transpersoner omtales, da har jeg ikke lyst til å leve forteller «Camilla». Jeg tenker ofte på hvorfor jeg er født inn i en familie som aldri kommer til å akseptere meg. Jeg gråter mye og skulle ønske jeg ikke var «født sånn», forteller «Camilla» videre.

Foreldrene mine liker ikke det som er annerledes, de hater for eksempel personer som kommer fra andre land. For noen dager siden var jeg og mamma ute og handlet og vi møtte en kvinne med hijab, da sier mamma høyt at hun har lyst til å dra av kvinnen «det jævlige tøystykket» og at hun kan «dra hjem der hun kommer fra» og «at vi trenger ikke sånt i Norge». Jeg blir så flau, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Det er flere i klassen min som går med hijab, og jeg er redd mamma sier det samme når de er i nærheten. Jeg frykter hele tiden hva foreldrene mine kan si, derfor har jeg sjelden med meg noen hjem. Jeg vil ikke at andre skal se hvordan foreldrene mine er.

Da jeg første gang fortalte at jeg er trans bare lo foreldrene mine og sa noe sånt som at «ja, det er vel det som er på moten nå». De ville ikke høre på meg. De sier at de har ikke oppdratt meg til å bli sånn. Mamma mener at det er de som foreldre som kjenner meg og at jeg umulig kan være trans. Pappa fornekter at noen er homofile eller født i feil kropp, han er imot alt som «ikke er normalt». Pappa vil ikke engang høre hva jeg har å si.

Det er så vondt å høre på det «Camilla» forteller. Når foreldre ødelegger sine egne barn, når hatet er viktigere enn familien, når hatet sårer dine kjære og man ikke tar hensyn til egne barn.

Jeg tenker er de som hater så sterkt selv er personer som ikke har det bra. Føler de selv at de ikke har lykkes i livet, ikke har oppnådd det de ønsket? Er det derfor de hater? Mangler de kunnskap eller frykter de alt som er annerledes?

Vi lever i et samfunn med frihet, et samfunn der likestilling og menneskeverd er viktig. De fleste av oss nyter friheten. Men det finnes mennesker med fordommer, som ikke unner andre den friheten de selv nyter.

Jeg møter mange unge mennesker som er født i ett fritt samfunn, men som selv føler de mangler frihet. Ungdom som er trans eller homofile og som lever med en frykt for å skuffe familien sin. Ungdom som forteller at de har foreldre som er så fordomsfulle at de ikke forstår at de selv har et barn som er i en gruppe som de snakker nedlatende om. Det er leit å høre ungdom fortelle at de har det vondt, men det er ekstra vondt å høre at det er deres nærmeste som gjør at de har det så vondt og vanskelig.

Jeg håper at alle kan tenke seg om hva de sier om andre. Jeg håper at foreldre som sprer hat kan tenke på hvem hatet deres rammer. Jeg håper de som sitter og skriver hat i kommentarfeltene kan tenke seg om, vil de egentlig at deres hat skal påvirke unge og sårbare mennesker. Vi har alle et ansvar. Vi må tenkte på hva vi sier, hva vi skriver på nettet og andre steder - hva vi sier rundt middagsbordet. Hat skaper mer hat. Jeg håper vi alle kan akseptere at vi mennesker er forskjellige, og at vi alle må få lov til å være den vi er. La oss starte det nye året med å ta vare på hverandre og glede oss over forskjellen og over hverandre. Godt nytt år.​

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.