Kjære Jøran,

Jeg kan fortelle deg hvordan døde barn lukter, men jeg ønsker at du skal få slippe å sovne til den lukten hver kveld. Jeg kan også fortelle deg at et dødt barn nesten ikke veier noen ting. En falsk redningsvest med et bevisstløst barn med armene og beina hengende ned langs siden som en tøydukke fylt av vann, veier nesten ikke noen ting. Sammenlignet med en voksen selvsagt.

En livløs voksen mann med våte klær og en ryggsekk med sine siste eiendeler i livet festet på magen, og våte sko, med fingre som har låst seg i en klo-lignende stilling av døds-kramper mens han tviholder på en femåring som ikke lenger er der – de er dødstunge. Men barna – lett.

Man trenger bare en ledig arm for å løfte et dødt barn opp av vannet. En arm og enorme mengder styrke. Hver gang jeg forsøker å beskrive lukten av døde barn blir jeg uvel. På et øyeblikk er jeg tilbake der, på stranden, ute på åpent hav, klissvåt og iskald, fylt av et annet menneskes oppkast og avføring, og med hendene og ansiktet innsmurt av olje og bensin og saltvann.

Noen av dem er forvrengt, som stille skrik, noen er råtne og ser ut som de hører til blant havets sjømonstre, noen er vakre, rolige, glassaktige, ser overhodet ikke døde ut, ser bare ut som om de sover. Det er alltid de som er tyngst å løfte i land. De som ser ut som om de sover ser så forbannet levende ut. Men lukten av angst blandet med død og våt gummi lar seg ikke beskrive. Kanskje jeg ikke kan fortelle deg hvordan døde barn lukter likevel, for når jeg først begynner å beskrive, blir lukten av metan og ammoniakk aldri helt borte. Så jeg begynner å sette ord på det tekniske isteden. De druknede ser alltid litt forskjellige ut.