Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Debatt: Verdens flyktningdag

Hvor langt unna må et barn som drukner være før vi slutter å bry oss?

Det har aldri vært farligere å forsøke å krysse Middelhavet, og det er nærliggende å sette dette i forbindelse med redningsskipene som nektes å reise ut for å redde liv.

VARME: En liten syrisk gutt som har kommet med gummibåt fra Tyrkia får varmet føttene sine av kronikkforfatteren, Kristina Quintano. Foto: Amanda Tunsberg
VARME: En liten syrisk gutt som har kommet med gummibåt fra Tyrkia får varmet føttene sine av kronikkforfatteren, Kristina Quintano. Foto: Amanda Tunsberg Vis mer
Meninger

Hvor langt unna må et barn som drukner være før vi som mennesker slutter å bry oss? To meter? To hundre meter? Eller slutter vi å bry oss når barnet som drukner, befinner seg to hundre mil unna? For det drukner fortsatt barn i Middelhavet nesten hver dag, og det ser ikke ut til at vi bryr oss.

PÅ LESVOS: En afghansk familie har ankommet den greske øya Lesvos. Kronikkforfatteren sitter i midten. Foto: Amanda Tunsberg
PÅ LESVOS: En afghansk familie har ankommet den greske øya Lesvos. Kronikkforfatteren sitter i midten. Foto: Amanda Tunsberg Vis mer

FN vedtok i 2001 at 20. juni skal være Verdens dag for flyktninger. I år er det 65 år siden Flyktningkonvensjonen, som ble utarbeidet av FN i kjølvannet av andre verdenskrig, trådte i kraft.

Flyktningkonvensjonen skulle gjelde for alle – uansett når de flyktet og hvor de flyktet fra. Over et halvt århundre senere ser det ikke ut til at det som skulle være et velfungerende system, fungerer i praksis.

Sommeren i fjor var den dødeligste i Middelhavet på mange år. I løpet av juni og juli var det bekreftet druknet 1363 mennesker. På samme tid lå alle redningsskip i Middelhavet i arrest i ulike havner i Sør-Europa. Redningsskipene Sea-Eye, Sea-Watch, Open Arms og Lifeline lå klare for redningsoppdrag, med frivillige, tolker og leger om bord hele sommeren. Nesten til enhver tid visste redningsmannskaper hvor de druknede befant seg, men de ble av de respektive myndighetene nektet å reise ut for å redde liv.

Den gamle sjøfartsloven som sier at man plukker opp mennesker i havsnød, gjelder ikke for flyktninger, og i skrivende stund finnes det ikke et eneste redningsskip i Middelhavet.

Systematisk har EU forsøkt å stanse alle som redder flyktninger på havet. Gjennom å stenge havnene i Sør-Europa og ved å nekte redningsskipene å legge fra eller til, er det laget en maritim sjøgrense som skal gjøre vår del av Europa ugjennomtrengelig.

Samtidig blir de frivillige og kapteinene om bord i redningsskipene anklaget for menneskesmugling. Fredag i forrige uke la den italienske visestatsministeren, Matteo Salvini, fram en lov som bøtelegger redningsmannskaper med inntil 50.000 euro for å bringe båtflyktninger inn i italienske havner. Kapteinene risikerer å bli dømt til tjue år i fengsel.

I 2007 druknet 53 mennesker utenfor en liten vik i mitt andre hjemland, Malta. Vi som var der, plukket forbrente kropper og mennesker fylt av oljesøl opp av vannet. I løpet av 2009 druknet nesten 1000 mennesker i samme område, og i løpet av de følgende to åra druknet det tusenvis.

Mens frivillige fra Malta og Italia plukket opp døde barn i hundretalls, levde nordmenn stort sett lykkelig uvitende om hvordan døde barn lukter. Og det var ikke uten grunn.

FALSK TRYGGHET: Kristina Quintano og William Nygaard foran et berg av «falske» redningsvester, fylt med isopor, papp eller avispapir, på Lesvos. Foto: Bendik Østbye Johannessen
FALSK TRYGGHET: Kristina Quintano og William Nygaard foran et berg av «falske» redningsvester, fylt med isopor, papp eller avispapir, på Lesvos. Foto: Bendik Østbye Johannessen Vis mer

Nesten ingen medier skrev om situasjonen i Middelhavet før i september 2015, da tre år gamle Alan Kurdi ble funnet på en strand i Tyrkia. Sammen med ham druknet også moren og Alan Kurdis fem år gamle bror. Hele verden gråt for den lille syriske gutten, men fire år etter hans død har over 20.000 mennesker druknet i det samme havet.

Sakte, men sikkert forvandler Middelhavet seg til en massegrav. Øyer blir til små gravstøtter, men det er sjelden disse tragediene får de helt store avisforsidene her oppe i nord. I løpet av de siste tiåra er over 40.000 mennesker bekreftet omkommet på flukt over Middelhavet. Hvor mange som faktisk ligger på bunnen av havet kommer vi aldri til å få vite, men det er grunn til å anta at det er det mangedobbelte.

Akkurat nå finnes det ingen organisasjoner i eller rundt Middelhavet som dokumenterer hvor mange overfarter som ender med forlis, men så langt i år melder International Organization for Migration at sannsynligheten for å drukne på flukt over den sentrale delen av Middelhavet, det gjelder særlig fra Libya til Italia og Malta, er tre ganger så høy i 2019 som den var 2018. Det har med andre ord aldri vært farligere å forsøke å krysse, og det er nærliggende å sette dette i forbindelse med redningsskipene som nektes å reise ut for å redde liv.

På den greske øya Lesvos, langt oppe i et fjell i nærheten av borgbyen Molyvos, ligger et berg av 300.000 redningsvester. Hver eneste av dem forteller en historie om et menneske som har tatt avgjørelsen om at havet var tryggere enn land, men det mest påfallende er at 90 prosent av alle redningsvestene er falske. Fylt med isopor, papp eller avispapir gir de en falsk trygghet til den som setter ut på reisen, men de blir raskt forvandlet til en dødsfelle.

Det er fullt på kirkegårdene både på Malta, Lampedusa og Lesvos. Og selv om vi kan skjule oss bak at vi ikke visste at det druknet mennesker i tusentall i Middelhavet for ti år siden, kan vi aldri si at vi ikke visste at det skjer nå.

* Vi vet at greske myndigheter gjør sitt beste for å stenge bildene av Moria ute for verden og at visningsleirer ikke er noe nytt.

* Vi vet at det var ryddige visningsleirer verden fikk presentert under andre verdenskrig og at det er glansbildet av leirene vi nå får se i mediene.

* Vi vet at da Paven og Angelina Jolie ankom Lesvos i 2016, ble flyktningleiren ryddet til ære for pressen, mennesker ble låst inne i busser og piggtrådgjerdene ble fjernet så verdenspressen ikke skulle få se det helvete leirene egentlig er. Dagen etter var piggtråden oppe igjen.

* Vi vet at unge gutter som ankommer Malta og Lampedusa fra Libya, ofte nesten ikke klarer å stå på beina fordi de er voldtatt, og vi vet at disse barna er helt nede i tolv år.

* Vi vet at kvinner føder i gummibåter, og vi vet at voldtatte kvinner brenner av seg fingertuppene på små stålplater av redsel for å bli returnert til det helvete de har flyktet fra.

* Vi hyllet Nadia Murad med fredsprisen, men vi vet at det finnes hundrevis som Nadia Murad i ulike flyktningleirer rundt Middelhavet. Vi kan velge å snu blikket bort, men vi kan aldri si at vi ikke visste.

* Vi vet også at så fort disse menneskene ikke blir nevnt i media, har vi en tendens til å tro at krisen er over. Media kan og bør bruke sin gjennomslagskraft til å legge press på dem som bestemmer.

Barna som ligger på havets bunn, kan vi aldri få tilbake. Vi må slutte å begå humanitære overgrep som våre barn må be om tilgivelse for om femti år!

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media