MERKET:  Enten så er du rusavhengig eller ikke. Og skulle legge til adverbet «tidligere» til substantivet «rusavhengig» blir dermed fullstendig meningsløst. Når får jeg slippe merkelappen? Spør kronikkforfatteren seg
MERKET: Enten så er du rusavhengig eller ikke. Og skulle legge til adverbet «tidligere» til substantivet «rusavhengig» blir dermed fullstendig meningsløst. Når får jeg slippe merkelappen? Spør kronikkforfatteren segVis mer

Hvor lenge må jeg være "tidligere rusmisbruker"?

Jeg er inne i mitt siste år av en femårig masterutdannelse ved Universitetet i Oslo, jeg har familie og jobb ved siden av, men fortsatt må jeg bære en merkelapp jeg ikke vil ha.

Meninger

Hvor lenge skal jeg identifisere meg som tidligere rusavhengig? Grunnen til at jeg spør, er at jeg begynner å bli ferdig med å ha akkurat denne merkelappen hengende ved meg. Etter å ha tenkt litt rundt akkurat disse ordene «Tidligere» og «rusmisbruker», og deres konkrete betydning, så har jeg kommet frem til at denne merkelappen ikke bare er irrelevant og stigmatiserende, men i verste fall også hemmende for en vellykket re-integrering til storsamfunnet.  

I følge diagnosesystemet DSM-IV, så må man oppfylle minst tre kriterier for å kalles rusavhengig. Man må ha liten eller ingen kontroll over inntak, man fortsetter å ruse seg til tross for skadevirkninger og man har et sug etter mer som ikke lar seg slukke. En gradering av litt eller mye, tidligere eller snart rusavhengig, er ikke til stede i denne definisjonen. Enten så er du rusavhengig eller ikke. Og skulle legge til adverbet «tidligere» til substantivet «rusavhengig» blir dermed fullstendig meningsløst. Hvis det hadde vært snakk om en tidligere gullvinner i langrenn, eller en tidligere statsminister, så er det greit, men ikke når «karrieren» det er snakk om handler om skam og fornedrelse, som et liv i rus gjerne består av.  

Artikkelen fortsetter under annonsen

For ikke lenge siden var jeg i et familieselskap. Det var svært hyggelig, men det tok ikke lang tid før mitt tidligere liv ble et samtaleemne for kvelden. Som innehaver av tittelen «tidligere rusmisbruker» ble det på en måte greit å diskutere dette i plenum. Vi snakker jo tross alt om noe tidligere, ikke sant? Noe som ikke er farlig å snakke om nå når alt går så bra. Noen kommenterte at jeg så flott ut nå, og at de var stolte av meg. Andre lurte på om jeg ville få reseptbelagte medisinerer hos legen hvis jeg ble syk. Dette er i seg selv uskyldig, men hva hvis jeg hadde tatt opp den kjipe skilsmissen sidemannen hadde for to år siden. Den som ble utløst av et grovt og gjentagende tilfelle av utroskap fra partneren hans? Eller kommentert at hun på andre siden av bordet, hun som møtte veggen i fjor, utbrent og deprimert, faktisk ser ganske bra ut omstendighetene tatt i betraktning. Ville ikke det blitt ansett som særdeles lite fintfølende?  

Misforstå meg ikke. Åpenhet omkring rusmisbruk er svært viktig. Både for den det gjelder og for pårørende. Det signaliserer at man tar problemet på alvor, og at man kan få kommunisert et ønske om hjelp. Jeg er også overbevist om at kommentarer som nevnt ovenfor ikke er ansporet av dårlige intensjoner, men er sosiale sammenhenger riktig tid og sted for dem? Poenget jeg forsøker å fremme, er at ved å ha en slik merkelapp på seg så tilegner den meg noe. En tilbøyning. Et karaktertrekk. Selv om ordet «tidligere» indikerer noe i fortiden, så gjør det likevel til at merkelappen består sammen med ordet rusmisbruker. Noe man per definisjon ikke er hvis man ikke ruser seg. Ville man kalle noen for en «tørrlagt kreftpasient», eller «tidligere suicidal»?  

I sosiologien snakkes det om stemplingseffekt. At det og skulle stemples eller karakteriseres som noe vil føre til et stigma der avvikeren, altså meg, den tidligere rusmisbrukeren, selv vil begynne eller fortsette definere meg som dette. Filosofen Friedrich Nietzsche skrev også en gang at vi ikke kan nyttiggjøre oss for mye informasjon om vår tidligere historie. Presset fra fortiden vil, som han sier, hemme menneskets gange. For Nietzsche handlet det om en vellykket balanse mellom det å huske og det å glemme. Det ville gi identitet og god samvittighet på et individuelt og kollektivt nivå. I overført betydning så er det også slik for mennesker med en rushistorie. Man erkjenner de faktiske forhold, tar med seg den lærdommen man har fått, men lever ikke historien om igjen.
 
Mot slutten av 2000-tallet, før jeg reiste inn i et langvarig behandlingsopplegg, så hadde jeg et personlig toppår når det gjelder å nå bunnen. I løpet av tolv måneder gjennomførte jeg to soninger, og hadde to tvangsinnleggelser på lukket avdeling for suicidale forsøk. Jeg var bostedsløs og eide ingenting av verdi. Nå er jeg inne i mitt siste år av en femårig masterutdannelse ved Universitetet i Oslo, jeg har familie og jobb ved siden av. Så derfor spør jeg: hvem er jeg? Hvor lenge må jeg være «tidligere rusmisbruker»?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook