I TJUKKE SLEKTA: Lenge fant man det tryggest å anta at våre nærmeste slektninger i dyreriket slett ikke hadde noe til felles med oss, selv om de oppførte seg som oss. En mer naturlig forklaring er at likhet i oppførsel kan henge sammen med likhet også når det gjelder vår opplevelse av verden, skriver forfatterne. Foto: Shutterstock / NTB Scanpix
I TJUKKE SLEKTA: Lenge fant man det tryggest å anta at våre nærmeste slektninger i dyreriket slett ikke hadde noe til felles med oss, selv om de oppførte seg som oss. En mer naturlig forklaring er at likhet i oppførsel kan henge sammen med likhet også når det gjelder vår opplevelse av verden, skriver forfatterne. Foto: Shutterstock / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Dyrevelferd

Hvor like er mennesker og dyr?

I lang tid var evolusjonsforskere mest opptatt av hva som «skiller oss fra dyrene». Etter tiår med etologisk forskning har kanskje likhetene blitt mer interessante enn forskjellene.

Meninger

Tema for Dyreetikkonferansen 2018, som avholdes på Veterinærinstituttet fredag 23. november, er «Hvor like er mennesker og dyr?»

Lenge trodde man at vi mennesker var de eneste skapningene som kunne bruke og lage redskaper, og regnet dette som noe særegent menneskelig. Så viste det seg at ikke bare våre nærmeste slektninger, menneskeapene, men også for eksempel et dyr som kråka, kan lage og bruke redskaper.

Siri Martinsen.
Siri Martinsen. Vis mer

Men vi måtte vel være den eneste arten som kunne planlegge? Denne antakelsen måtte man også trekke tilbake. Så fort man for alvor begynte å studere hvordan fugler lagrer mat for vinteren et stort antall steder, skjønte forskere at fuglene nødvendigvis må være i stand til å planlegge og holde orden på bruken av de ulike gjemmestedene.

Morten Tønnessen.
Morten Tønnessen. Vis mer

Så var vi de eneste som hadde empati. Inntil forskere oppdaget empatisk – medfølende – atferd i art etter art, fra sjimpanser og elefanter til hunder og mus. Sant å si er evnen til empati for mange dyr en forutsetning for et velfungerende sosialt liv.

Hva med rettferdighetssans? I likhet med evnen til empati, later også rettferdighetssans til å være en egenskap som i stor grad er felles for alle dyr som lever i flokk og er avhengig av hverandres hjelp. Studier av apekatter, hunder og rotter viser at disse dyrene både har en velutviklet sans for å oppdage ulik og urettferdig behandling, og å protestere mot det.

Ettersom forskningen har tatt for seg nye temaer, har listen over egenskaper vi kan krysse av som «unikt menneskelige» bare blitt kortere og kortere. Allerede Charles Darwin skrev at det er ingen «fundamental forskjell i mentale evner» mellom mennesker og andre kognitivt avanserte pattedyr. Han var tydelig på at forskjellene i våre mentale evner er gradsforskjeller.

Et spørsmål som presser seg på, er dette: Hvorfor har det vært så viktig for oss, opp gjennom historien, å kunne liste opp forskjeller mellom oss selv og alle andre arter? Darwin hadde et svar også på dette: «Vi har gjort dyrene til våre slaver – og ønsker ikke å se på dem som våre like.»

Dette mindre edle motivet kan ha hindret vitenskapen i å gå inn i fagfeltet rundt dyrs kognitive evner og våre felles egenskaper med fullt alvor. Forskere som har vært pionerer innenfor dette feltet har ofte blitt møtt med beskyldninger om at de «menneskeliggjør» dyr. Antropomorfisme var opprinnelig et litterært begrep. Særlig i barnelitteraturen har det florert med dyr i klær som snakker, har yrker, og henger opp gardiner i sine huler i skogen.

Men store problemer oppsto når man tok dette begrepet inn i den naturvitenskapelige sfære. «Antropomorfisme» ble da et skjellsord for å tilkjenne dyr nye egenskaper.

En lang tid fant man det tryggest å anta at våre nærmeste slektninger i dyreriket slett ikke hadde noe til felles med oss, selv i de tilfellene hvor de oppførte seg som oss. Selv det at dyr kan tenke og føle, ble det stilt spørsmål ved. En mer naturlig forklaring er at likhet i oppførsel kan henge sammen med likhet også når det gjelder våre indre liv – vår opplevelse av verden.

Etologiprofessor Marc Bekoff er blant de forskerne som har omtalt antropomorfisme som noe som kan brukes som et legitimt verktøy i studier av dyr: «Vi legger ikke noe menneskelig inn i dyret, men vi identifiserer fellestrekk og bruker så et menneskelig språk for å beskrive hva vi observerer.»

Den anerkjente primatforskeren Frans de Waal utga i 2016 ei bok med tittelen Er vi smarte nok til å vite hvor smarte dyr er? Det er håp om at vi kan forstå, dersom vi begynner å ta inn over oss tilgjengelig informasjon som gir et mer dekkende bilde av de andre artene. Men da må vi bli kvitt den frykten vi har for å tilkjenne dyr egenskaper vi trodde vi var alene om, og den fordommen vi har om at mennesket er best i verden på absolutt alt.

Det er ganske opplagt at ulike dyr har hver sine unike evner – for eksempel kan ikke vi mennesker navigere som flaggermusa, kommunisere som mauren, eller løpe like raskt som jaguaren.

Det komplette svaret på hvor like mennesker og andre dyr er, har vi ennå ikke, for forskningsfeltet er i rivende utvikling. Men det vi kan slå fast, er at vi har langt flere fellestrekk enn det som var vanlig å tro bare for noen år tilbake.

En åpenbar forskjell mellom mennesker og andre arter er det likevel, i dagens verden: Vi dominerer kloden fullstendig. Begrepet «antropocen» – menneskenes tidsalder – er et navn på vår tid. Vi påvirker våre omgivelser og de andre artene på en rekke måter, og er også i god gang med å orkestrere den sjette masseutryddelsen i klodens historie (de fem tidligere masseutryddelsene må sees som en slags naturkatastrofer).

Hva er det med oss som gjør at vi får så stor påvirkning på andre arter? Og hvorfor ser denne påvirkningen ut til å være overveiende negativ?

Historieprofessor Noah Yuval Harari prøver å gi svar i sin bok Sapiens: Mennesket har en unik evne til å tro på ideer som har sitt opphav i vårt eget hode – og å agere i store mengder ut ifra de samme ideene. Enten ideene er religiøse, politiske, eller økonomiske – når mange nok mennesker tror på dem sammen, gjør det oss svært effektive – og potensielt svært farlige.

Spørsmålet nå er kanskje: Kan vi også tro like sterkt på ideer som gagner ikke bare oss selv, men også de utallige artene som i dag lider under vårt verdensomspennende herredømme? Kan vi tro på Peter Wessel Zapffes idé om lidelsens brorskap mellom alle følende vesener, eller på ideen om et fellesskap mellom alt som lever?

Kan vi se for oss at de siste generasjonenes voksende anerkjennelse av alle menneskers likeverd, kan danne grunnlag for en enda videre horisont enn den vi har i dag?