INNFLYTELSESRIK: Margit Sandemos bøker var aldri uten seksuell spenning og erotiske skildringer. Forfatteren skrev direkte og fordomsfritt og skjønte dragningen ved det forbudte. Foto: Tor Lindseth / Aller.
INNFLYTELSESRIK: Margit Sandemos bøker var aldri uten seksuell spenning og erotiske skildringer. Forfatteren skrev direkte og fordomsfritt og skjønte dragningen ved det forbudte. Foto: Tor Lindseth / Aller.Vis mer

Margit Sandemo (1924-2018)

Hvor mange jenter har ikke gått gjennom den seksuelle oppvåkningen ledsaget av Sandemo?

Det er mange grunner til at «Sagaen om Isfolket» ble et fenomen

Kommentar

En ung kvinne møter en mann med brede skuldre og gule øyne. Etter hvert forteller han henne at han tilhører en familie som ifølge en myte lider under at stamfaren deres solgte sjelen sin til djevelen, og også én etterkommer i hvert slektsledd. De det gjelder, blir født med gule øyne, og mennene har ofte så brede og spisse skuldre at de dreper moren sin når de blir født. De oppdager raskt at de har magiske evner.

Hadde en ambisiøs tv-serieskaper i dag kommet på tanken om å skrive historien om denne slekten, ville han takket showrunnernes gud over å ha blitt sjenket en slik idé. Men da ideen traff, var det tidlig åttitall, og den som ble truffet var den godt voksne trebarnsmoren Margit Sandemo. Hun satte den ut i live, i det som var den tidens mest underlødige sjanger, nemlig romanserien, de hurtigskrevne bøkene i bløte permer, som du kunne kjøpe på samme sted der du kjøpte egg og melk og seipinner.

De 47 bøkene i «Sagaen om Isfolket» solgte i store skred over hele Norden. Forfatteren som døde denne helgen satte uredde fotspor i norsk populærkultur, først og fremst på grunn av dette fenomenet.

Sandemos setninger var ikke litterære. Det var hun heller ikke opptatt av at de skulle være. Men fortellingene var merket av en godt kvesset fortellerklo. Bøkene var stemningsfulle, handlingsmettede, og drevet fremover av en god slump erotisk spenning. Den ligger der fra første stund, i det pestrammende Trondheim sent på 1500-tallet, når syttenårige Silje møter en høy, bister mann med brede skuldre og gule øyne, kledd i ulvepels. Ingen er i tvil om hvem Silje kommer til å omfavne før de 250 sidene er ferdiglest, og forfatteren tok gjerne leseren med under skinnfellen.

Bakoverskuende romaner og filmer er fulle av guttegjenger som gjemmer seg bort i skogen med stjålne blader fulle av nakne kvinnekropper. Men hvor skulle unge jenter fulle av hormoner og nysgjerrighet finne utløp for alt dette? Tallrike er de som har bladd opp på de pikante kapitlene i den litteraturen som var tilgjengelig. En dame i sekstiårene jeg kjenner husker hvordan hun leste Margit Söderholms «Driver dugg faller regn», og mistet den i gulvet foran moren sin. Boken falt av seg selv opp på de mest disig erotiske sidene.

I minst ti-femten gikk unge jenter i Norge og norden gjennom pubertet og seksuell oppvåkning med «Sagaen om Isfolket» som fordomsfri følgesvenn. Der er det de frisinnede og selvstendige som er heltene, og det er mulig å gi lykkelig etter for dragningen mot det mørke og forbudte.

I meste laget, vil noen si. I Sandemos bøker fremstilles satanisme først og fremst som ganske sexy, noe som fikk en og annen kommentator til å kremte. Men hun la også for dagen en usvikelig teft for tiltrekningskraften i det ukjente, egenrådige og uforutsigbare, det som ikke kommer til deg uten videre. Forsker Cecilie Naper har pekt på at Sandemo turnerer et gammelt fascinasjonsmønster når hun forteller om kvinner som forløser vanskelige menn gjennom sin kjærlighet.

I likhet med flere andre romanserier tilbød «Sagaen om Isfolket» også en fargesterk innføring i norsk historie, en side ved underholdningslitteraturen som ofte ikke blir verdsatt. Det var riktignok ikke alltid detaljene satt. Navnet Silje ble for eksempel ikke brukt i Norge før nesten tre hundre år etter at Sandemos heltinne snubler inn i Trondheim.

Men samme Silje røper også at forfatteren er en foregangskvinne. Silje maler tapeter og selger dem i skjul under farens navn. Underholdningslitteraturen er mer konservativ enn den mer ambisiøse skjønnliteraturen, og da Sandemo satte seg til skrivemaskinen var heltinnene i andre underholdningsromaner fremdeles fornøyde med å være koneemner og morsemner. Når Silje vil være maler og forretningskvinne, bryter hun med sjangerens tradisjoner og forventninger. 1500-tallskvinnen med 1800-tallsnavnet markerer 1980-tallets inntog.

Viktigere enn Sandemos innflytelse over sjangeren var nok likevel appellen hun hadde for de mange kvinnelige leserne sine, kanskje særlig for de unge, de som smugleste under dynen og ikke følte seg alene med sidene av dem ingen ennå hadde sett.