SYMBOL FOR SELVSTENDIGHET: Barcelonas fotballklubb blir kalt «Katalonias ubevæpnede, symbolske armé». I oktober antok det nye nivåer av symbolikk da Barca-fansen i «Él classico»-oppgjøret mot Real Madrid brøt ut i sang etter 17 minutter og 14 sekunders spill — for å markere katalanske falne i 1714. Bildet er tatt før kampen. Foto: Manu Fernandez / AP / NTB Scanpix
SYMBOL FOR SELVSTENDIGHET: Barcelonas fotballklubb blir kalt «Katalonias ubevæpnede, symbolske armé». I oktober antok det nye nivåer av symbolikk da Barca-fansen i «Él classico»-oppgjøret mot Real Madrid brøt ut i sang etter 17 minutter og 14 sekunders spill — for å markere katalanske falne i 1714. Bildet er tatt før kampen. Foto: Manu Fernandez / AP / NTB ScanpixVis mer

Hvor mange land er det egentlig plass til i Europa?

Flamlendere. Kataloniere. Baskere. Sør-tyrolere. Padanere. Skotter. Alle vil bestemme selv.

BRUSSEL (Dagbladet): Katalonias president Artur Mas legger ikke skjul på hva som er årsaken til at han har skrevet ut nyvalg før skjema. Han vil ut av Spania.

Lørdag 25. november skal innbyggerne i den autonome regionen nordøst i landet stemme over om de vil gi Mas mandat til å avholde folkeavstemning. Det ser ut som den katalanske presidenten har bra trøkk bak kravet sitt: I september demonstrerte 1,3 millioner mennesker for selvstendighet i regionens hovedstad Barcelona. I en fotballkamp mellom Barcelona og Real Madrid i begynnelsen av oktober, brøt Barcas tilskuere ut i uavhengighetssang 17 minutter og 14 sekunder ut i kampen - for å minnes dem som døde da katalanerne kjempet mot kongedømmets tropper i 1714. Fotballkampen endte 2- 2. Artur Mas og hans medutbrytere har ikke tenkt å nøye seg med uavgjort i hovedmatchen.

Meningsmålinger viser at over halvparten av regionens innbyggere støtter drømmen om uavhengighet. Det nye landet ville hatt 7,5 millioner innbyggere, og Artur Mas sammenlikner seg med Danmark, Finland eller Østerrike. På linje med de landene, vil Mas at Katalonia skal bli et selvstendig land, trygt forankret i den Europeiske Unionen. Problemet er bare at spanske myndigheter truer med veto. Det er ikke mye støtte å hente fra EU-hold, heller, for i Brussel er mange litt i stuss: Hva skjer med EU-medlemskapet hvis et land splittes opp? Det har aldri skjedd før. Da Artur Mas var på besøk i Brussel tidligere denne måneden, kom han med en slagordaktig oppfordring: «Katalonia har aldri skuffet Europa! Nå må ikke Europa skuffe Katalonia!» Han håper de kan bli et selvstendig EU-land innen 2020. Det er flere som har liknende planer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Utpå kvelden 14. oktober i år hevet Bart De Wever venstrearmen, løftet pekefingeren og ropte inn i mikrofonen så energisk at man kunne se musklene på siden av halsen stramme seg: «Denne byen er for alle, men i kveld er den først og fremst vår!» Byen han snakket om var en by i Belgia- Antwerpen - hvor hans parti N-VA, «den nye flamske alliansen», akkurat hadde vunnet en historisk valgseier. Etter mange års sosialistisk styre har De Wevers parti tatt føringen. Partilederen selv tok i bruk kraftige språklige bilder da han kalte seieren «den viktigste siden andre verdenskrig». Det er fordi han mener dette er et avgjørende skritt på veien mot det virkelige målet: Å løsrive Flandern fra Belgia. Det nasjonale valget i 2014 er et foreløpig mål for kampanjen.

Det bor mange slags folk i Flandern, den nordlige halvparten av Belgia, men det er først og fremst flamlenderne som hører til der, mener Bart Wever og hans partifeller. Konflikten er gammel, den går helt tilbake til dannelsen av Belgia, men den har fått ny næring de siste åra. Den økonomiske krisa gjør det lønnsomt å hente fram slagord om slappe fransktalende sør-belgiere og kravstore innvandrere som lever av det hardarbeidende flamlendere produserer.

De mest militante flamske separatistene har i mange tilfeller vært utilslørte rasister, men verken det høyreradikale partiet Vlaams Blok eller etterfølgeren Vlaams Belang lyktes i å få bred politisk innflytelse. Bart De Wevers flamske allianse er mer pragmatisk anlagt. De Wever har flere ekspolitikere fra de ytterliggående partiene på sine lister, men han har også med seg folk med bakgrunn fra de etablerte partiene, som den tidligere liberaleren Christoph D'Haese. Han ble borgermester i byen Alost etter valgskredet i høst, og han er opptatt av å ikke bli sett som ytterliggående. «Hvis man representerer 30 til 40 prosent av stemmene, er man ikke ekstremistisk. Vi er ikke aggressive», sa han i et intervju med den franskspråklige avisa Le Soir etter valget i høst. Men at Belgia må endres, er det ingen tvil om: Den moderate borgermesteren kjenner godt hvordan hjertet hans banker for saken: «Jeg har alltid hatt uavhengighetens blod i årene, i likhet med tusener på tusener av flamlendere».

MARKERING: Katalansk selvstendighetsmarkering på Camp Nou i forbindelse med Barcelona-Real Madrid 7. oktober i år. Foto: Andres Kudacki / AP / NTB Scanpix
MARKERING: Katalansk selvstendighetsmarkering på Camp Nou i forbindelse med Barcelona-Real Madrid 7. oktober i år. Foto: Andres Kudacki / AP / NTB Scanpix Vis mer

En liknende uavhengig blodtype bruser i åra hos folk mange steder i Europa. I Italia varsler partiet Südtiroler Freiheit kamp for å få folkeavstemning om selvstendighet for regionen som heter Alto Adige eller Südtirol avhengig av om du foretrekker italiensk eller tysk. De fleste innbyggerne foretrekker tysk, og argumentene for å løsrive seg fra Italia og i stedet bli en del av Østerrike, blir stadig oftere sett som et symbol på det skillet mellom nord og sør i Europa som er i ferd med å sette seg på grunn av den økonomiske krisa.

De italienske frihetssøkerne som legger mest vekt på blodsbånd og jordsmonn finner vi likevel litt lenger sør: Partiet Lega Nord har siden 1980-tallet kjempet for et fritt og uavhengig Padania, et mytisk rike med base i Veneto-regionen og røtter i keltisk kultur. Partiet har mistet litt av tiltrekningskraften etter en stor korrupsjonsskandale i sommer - det var temmelig uheldig for et parti som har tjent godt på å framstille seg som ærlige, redelige og hardtarbeidende folk, i kontrast til sluskete sør-italienere. Drivkraften bak uavhengighetskampen har imidlertid ikke blitt mindre. Det har heller ikke styrken i symbolene Lega Nord liker å bruke: En av favorittene har lenge vært Mel Gibson-filmen «Bravehart», den heroiske og bitte litt pompøse storfilmen om skotsk uavhengighetskamp på 1300-tallet. Det er her Lega Nord har funnet mange av sine forbilder. Og det er i Skottland den nye utbryter-bølgen i Europa har kommet lengst.

I midten av oktober ble det klart: Mer enn 300 år etter at Storbritannia ble til, skal skotske innbyggere ta stilling til sin selvstendighet. Avstemningen skal holdes i 2014, og selv om det kunne markeres ved å minnes William Wallaces virkelige Braveheart-innsats på 1300-tallet, har det vært lite av den typen symboler i valgkampforberedelsene.

Den moderne skotske nasjonalismen, slik uavhengighetspartiets leder Alex Salmond utlegger den, er ikke preget av gamle slag og kilter. Hvis skottene har noe felles som skiller dem fra britene, ligger det ikke lenger i blodet, men i politiske grunnverdier, kan man få inntrykk av. Salmonds prosjekt er nasjonalisme med et menneskelig og progressivt ansikt. Og med øye for mulige økonomiske gevinster, naturligvis: Hvis Skottland skulle få eierskap til alle olje- og gassressursene som ligger innenfor landets Nordsjø-grenser, kan visjonen om et opplyst, sosialdemokratisk og selvfornøyd rike, ikke helt ulikt Norge, bli oppfylt.

Økonomi, historie, gamle konflikter, nye identitetskamper. Den nye frigjøringsbølgen i Europa har mange, og til dels svært forskjellige årsaker, og for mange ligger en mulig løsriving langt fram i tid. Det betyr ikke at det er helt usannsynlig at både Belgia, Storbritannia, Italia og Spania kan komme til å ha andre grenser om noen år. Som historikeren Norman Davies nylig viste i en underholdende bestselger om alle de europeiske nasjonene som ikke finnes lenger, «Vanished Kingdoms», er ikke nasjonalstater evige. Grenser flyttes, lojaliteter endres. Kanskje ligger Europas framtid i flere mindre regionale enheter innenfor en større politisk størrelse? Katalaneren Mas bruker USAs stater som eksempel. Sammenlikner man folketallet, burde et føderalt EU kunne ha 60 eller 70 stater, mener Mas - en helt ny sammensetning av Europa.

Mas og hans tilhengere har en hel del utfordringer som skal løses før man kommer dit. Fotball er som vanlig ikke den minst viktige. Skottene har det lettest - de har allerede sitt eget landslag. Men hva med Belgias landslag, de røde djevlene, som så ofte har holdt nasjonen symbolsk samlet? Og hvis Katalonia skal ut av Spania - hva skjer da med stormøtene mellom Real Madrid og Barcelona? Det er ikke like morsomt å spille i hver sin liga. Hvis seier i uavhengighetskampen betyr avlyste fotballkamper, kan Katalonias president ha en virkelig vanskelig oppgave foran seg.