STARTER NÅ: Når #metoo-kampanjen også nå, endelig og dessverre, treffer partipolitikken for fullt, er det på tide, skriver Kari Elisabeth Kaski i dette innlegget. Foto: SV
STARTER NÅ: Når #metoo-kampanjen også nå, endelig og dessverre, treffer partipolitikken for fullt, er det på tide, skriver Kari Elisabeth Kaski i dette innlegget. Foto: SVVis mer

Debatt: #MeToo

Hvor mange politiske talenter har vi mista?

Vi må erkjenne at det er nå arbeidet virkelig starter.

Meninger

I hele #MeToo-kampanjen har vi lest den samme historien igjen og igjen. En historie som burde uroe alle som vil ha at kvinner skal være aktive i samfunnslivet. Det er denne: Kvinnen som varslet har meldt seg ut av organisasjonen hun varslet i. Hun har ikke lenger verv. Hun er ikke lenger aktiv i politikken.

Jeg stiller meg spørsmålet, hvor mange talenter har vi egentlig mista? Hvor mange kom aldri inn i politikken eller gikk rett ut av den igjen? Hvor mange folk har vi aldri nådd ut til, fordi de ikke ser folk som likner dem i partiene våre? Fordi politikken reflekterer den gruppa som utformer den? På grunn av uønsket oppmerksomhet eller varsler som ikke ble tatt på alvor?

Vi har kommet langt på ett år, men det er så uendelig langt igjen. I mars for ett år siden var jeg partisekretær i SV og hadde hovedansvaret for gjennomføringa av landsmøtet vårt. Første dag av møtet smeller det i media: Landsmøtet skal ha kjønnsdelte formøter. Vi ble møtt av lattermilde journalister med formuleringer som «Bringer segregering tilbake», «Kos og klem» og «Er det 1. april allerede?». Maken til eksotisk innslag hadde de knapt sett.

Færre ler nå. Heldigvis. Formøter er ikke saliggjørende eller løsninga. Men det er en erkjennelse av to ting.

For det første: SV er ikke, til tross for at vi er et feministisk parti, uavhengig av kulturen ellers i samfunnet. Maktmisbruk kan selvsagt skje hos oss. Nettopp derfor må vi, og alle andre partier, kontinuerlig jobbe mot trakassering.

Det er ikke sånn at vi kan gjøre et skippertak og bli ferdige med dette for godt. For det andre: Kvinner er fortsatt underrepresentert i politikken, og alle må jobbe systematisk for å endre dette.

Når #metoo-kampanjen også nå, endelig og dessverre, treffer partipolitikken for fullt, er det på tide. Vi må erkjenne at det er nå arbeidet virkelig starter.

For det går sakte, men sikkert framover. Men det går så ufattelig treigt. Dagens storting har historisk høy kvinneandel på 41 prosent.

Kvinneandelen i landets kommunestyrer har vært 39 prosent siden 2007. Flere enn to av tre førstekandidater til kommunevalget i 2015 var menn, og menn vinner ofte over kvinner når personstemmene telles opp. Ett parti hadde kvinneandel på 20 prosent på førstekandidatene til kommunevalget. 28 prosent av landets ordførere er kvinner.

Ser en på fylkeslederne i partiene varierer kvinneandelen fra rundt 15 prosent (!) til 47 prosent. Og ja, det er fantastisk at kvinner leder regjeringspartiene. Men når det bare er menn som nestledere og øvrig ledelse i de partiene, skal vi liksom juble da?

#metoo i politikken var på høy tid, men #metoo er ikke løsninga. Jeg håper ingen nøyer seg med at enkeltpolitikere går fra sine verv eller en innstramming i et liberalt alkoholregime. Det er kulturen som må endres, aktivt, i hvert eneste parti og samfunnet ellers over tid.

Og det er en ganske stor jobb.

2017 ble et feministisk år, 2018 bør ikke bli noe dårligere.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook