Hvor mange sivile må dø?

Irak har i løpet av de siste femten år blitt forvandlet fra et avansert industrisamfunn til et lutfattig u-land, skriver Jan Egeland.

I FIRE DØGN har vi reist rundt i konfliktenes Irak. Vi har sett hvordan Røde Kors- og Røde Halvmåne-prosjekter redder liv, forebygger epidemier, og gir krigsskadde behandling. Samtidig har vi kunnet se de tragiske følgene av to kriger, politisk vanstyre og mislykkede internasjonale sanksjoner: Irak har i løpet av de siste femten år blitt forvandlet fra et avansert industrisamfunn til et lutfattig u-land.

Det effektivt organiserte hjelpearbeidet i regi av FN og Røde Kors kan på ingen måte bøte på effekten av de primitive sanksjonene kombinert med indre vanstyre. Historiens dom over begge forhold vil bli hard. Barnedødeligheten er flerdoblet det siste tiåret, mens regimet sitter like trygt. Den lille eliten som sanksjonene skulle tvinge i kne, lever i luksus, mens 20 millioner uskyldige sivile er kastet ut i den ytterste fattigdom.

Verken sanksjoner eller represalier er i strid med folkeretten. Men, det er folkerettsstridig å iverksette langvarige kollektive avstraffelser og ramme sivile uforholdsmessig hardt og lenge. Ved utgangen av 2002 kan vi slå fast at intet problem er løst av sanksjonene, samtidig som mange nye stridsspørsmål er kommet til og befolkningens lidelse er blitt bunnløs.

MED LITE PUBLISITET, og for de fleste med sterkt håp om at det aldri blir nødvendig, forbereder sivile og militære institusjoner i mange land seg på en mulig storkrig i og rundt Irak. Norges Røde Kors forbereder nærmere 100 hjelpearbeidere til mulig innsats i konfliktområdene, herunder vern mot forbudte våpen. Samtidig sender vi store mengder nødhjelpsmateriell og lastebiler for bruk i hjelpearbeidet om det skulle bli nødvendig.

Dersom freds- og nedrustningsaktivistene taper, vil det ikke være et spørsmål om Norge vil engasjere seg, men hvordan vi må engasjere oss i dramaet rundt Den persiske golf. Forpliktelsene og forventningene vi vil bli stilt overfor som rikt, vestlig medlemsland i FN og NATO, vil automatisk medføre store investeringer fra regjering og Storting.

I Røde Kors tar vi ikke stilling til om eller når det vil være riktig å bruke tvangsmidler mot Irak. Men vi er, som forvalter av humanitær rett i krig, forpliktet til å stille kritiske spørsmål om bruken av eventuelle stridsmidler, om beskyttelsen av sivilbefolkningen og om hvordan FNs medlemsland vil komme uskyldige krigsofre til unnsetning. Vi har ikke lov til å la titusener sivile irakere dø fordi de vestlige giverlandene bare har tenkt på å finansiere og gjennomføre krigen.

DEN VESTLIGE militære praksis har i økende grad blitt bombing av strategiske mål fra stor høyde. I det sårbare og tettbefolkede Irak vil konsekvensene av en utslått elektrisitetsforsyning være katastrofale for vannforsyning og folkehelse for millioner av sivile. I enda større grad enn Afghanistan vil en eventuell bombing kunne starte uoversiktlige kjedereaksjoner fordi sykehus, vannverk, vannrenseanlegg og transportmidler så lett vil bryte sammen. De seks millioner som bor i Bagdad og de nesten tre millioner som bor i Basra vil få forgiftet drikkevann dersom de få gjenværende renseanlegg og pumpestasjonene settes ut av spill.

Helt siden de første store golfkrigspakkene fra Storting og regjering i 1990- 92 har en stadig større andel av våre internasjonale ressurser gått til militær deltagelse, mens vår humanitære hjelp, forholdsvis sett, reduseres. Intet enkelttiltak i 1990- 92 var så kostbart for Norge som vår perifere deltagelse i marineblokaden av Irak, der vi deltok med ett kystvaktskip. I så måte var feltsykehusene, vannrenseanleggene og vårt øvrige livreddende humanitære arbeid billigere enn kystvaktskipet som var uten oppdrag i skyggen av de amerikanske hangarskipene. Tilsvarende er Norges mange humanitære bidrag til Afghanistan ikke tilnærmelsesvis så kostbare som våre seks F16-fly som deltar i en del av den siste fasen av luftkrigen mot al-Qaida og Taliban. Oppbyggingen av Kabuls første ambulansetjeneste og en serie sykehus utgjør småpenger i forhold.

I SIN BRUK av offentlige midler har aldri Storting eller regjering vurdert den optimale bruken av midler når Norge skal delta med militære og humanitære tiltak i en internasjonal krisesituasjon. Dersom våre forpliktelser gjør det nødvendig å delta både militært og humanitært, bør det være en del av vurderingen hvordan offentlige midler kan ha størst mulig effekt. Det er ingen tvil om at norske organisasjoner er blant verdens mest effektive humanitære operatører i Afghanistan, Midtøsten eller Irak. Det er heller ikke tvil om at vi spiller og vil spille en mindre vesentlig rolle som en juniorpartner i en del av stormaktenes krigsinnsats.

Derfor vil spørsmålet vi bør stille oss selv og våre allierte være: Skal Norge effektivt organisere og gjennomføre 20 prosent av hjelpearbeidet for hele sivilbefolkningen eller stå for to promille av luftkrigen? Prislappen er omtrent den samme.