ARKIV: Dokumenter fra fler hundreår med norsk offentlighet er bevart av riksarkivet. Nå skal de digitaliseres, men hva skal gjøres med originalene? Foto: pp1 / Shutterstock / NTB scanpix
ARKIV: Dokumenter fra fler hundreår med norsk offentlighet er bevart av riksarkivet. Nå skal de digitaliseres, men hva skal gjøres med originalene? Foto: pp1 / Shutterstock / NTB scanpixVis mer

DEBATT: Digitalisering av riksarkivene

Hvor mye av  av norgeshistorien kan kastes?

Tidligere riksarkivarer sterkt kritisk til planene for riksarkivene.

Meninger

Nasjonens kollektive hukommelse og kulturarv har ulike former. Blant det skriftlige materialet står arkivene sentralt. De inneholder autentiske spor etter handlinger og hendelser som har funnet sted på alle samfunnsområder. Slik sett utgjør de samfunnets primærhukommelse. «Arkiva er vårt felles, kollektive minne som blir forvalta på vegner av samfunnet», heter det i stortingsmeldingen om arkiv fra 2012. Og da Stortinget behandlet meldingen i april 2013, fulgte talere fra alle partier opp med å understreke arkivenes viktige rolle i samfunnet.

Som de fleste land vi sammenlikner oss med, har Norge en arkivlov som nettopp skal ivareta denne delen av nasjonens hukommelse og kulturarv. Formålet er iflg. § 1 å sikre at arkiver som har betydelig kulturell eller forskningsmessig verdi, eller som inneholder rettslig eller viktig forvaltningsmessig dokumentasjon, blir tatt vare på og gjort tilgjengelig for ettertida.

Det er en allmenn forventning om og tillit til at denne oppgaven er rimelig godt ivaretatt, i hvert fall i offentlig sektor, selv om komplekse digitale systemer har medført og medfører store utfordringer for arkivene så vel i Norge som i andre land.

Men nå kan denne tilliten få seg en knekk. Signalene kommer fra uventet hold – fra statens egen arkivetat, Arkivverket. For å spare kostnader til leie av arkivmagasiner, vil man flytte ut 15.000 hyllemeter arkiv, som utgjør bestanden ved «et av Arkivverkets mindre arbeidssteder», dvs. det som inntil nylig var ett av åtte regionale statsarkiver. Materialet skal sendes til Mo i Rana. Og «dersom materialet i tillegg digitaliseres og destrueres», vil man redusere kostnadene ytterligere.

Dette er ikke luftige ideer hentet fra intern høyttenkning, men konkrete planer presentert i riksarkivarens budsjettsøknad for 2018 til Kulturdepartementet. Og man stopper ikke der. Man vurderer tilsvarende tiltak «på flere geografiske arbeidssteder».

Det at riksarkivaren offentlig går ut med muligheten for å «digitalisere og destruere» alt arkivmateriale ved statsarkivene, gir ikke bare grunn til undring, men også til kraftige reaksjoner.

Her er sporene etter all regional, statlig virksomhet gjennom flere hundre år – politi og lensmenn, domstoler, tinglysningskontorer, fylkesmenn, statlige utdanningsinstitusjoner, biskoper og prester i statskirken og mange flere. Og materialet er unikt for hver region. At veldig mye av dette har en kulturell verdi som ikke kan ivaretas gjennom digitale kopier, vil være innlysende for enhver som har et forhold til kulturarv.

Også en betydelig del av forskningspotensialet svekkes hvis man ikke lenger kan se autentiske spor etter virksomheten. Funksjoner og handlinger i fortida må bl.a. betraktes i lys av tidens teknologiske og organisatoriske rammevilkår. Rettslige og velferdsmessige hensyn kan også noen ganger forutsette tilgang til eldre originalmateriale.

Riksarkivaren planlegger altså tiltak som står i direkte motstrid til arkivlovens formålsparagraf. Spesielt alvorlig blir dette når nettopp riksarkivaren etter arkivloven er pålagt å påse at lovens formål oppfylles. Myndigheten til å bestemme hva som skal bevares for ettertida, er tillagt riksarkivaren. Men dette er ikke en myndighet som kan utøves isolert fra det øvrige samfunn.

Fagmiljøer og andre som er interessert i historie og arkiv, bør derfor gjøre det klart at de foreliggende planene både er uansvarlige og uakseptable.

Finnes det likevel arkivmateriale som på forsvarlig måte kan erstattes med digitale kopier og deretter kastes? For få år siden ble dette faktisk utredet. Som ledd i en stor utredning (KS1 2010/11) ble spørsmålet vurdert av noen av Arkivverkets fremste og mest erfarne fagfolk og kostnadsberegningen kvalitetssikret eksternt. Rapporten konkluderte med at en betydelig mengde, i hovedsak nyere materiale, kan egne seg. Men da må det skje en grundig utvelgelse av materiale, som ikke raserer verdifull kulturarv og dokumentasjon.

Det er imidlertid kostbart å digitalisere arkiv, ikke minst pga. den store mengden av små dokumenter som skal være identifiserbare. Selv om man får til en enorm effektivisering sammenliknet med beregningene fra 2011, vil digitalisering neppe på kort sikt gi besparelser i forhold til dagens magasinkostnader.

Planen om å flytte ut statsarkivenes materiale betyr sentralisering. Trinn 1 er alt gjennomført.

Statsarkivene er utradert som organisatoriske enheter. Et statsarkiv har ingen oppgaver, intet budsjett, ingen leder, intet personale. Navnet er beholdt for å eliminere kritiske røster, men i praksis er det bare et arbeidssted. Dette framgår også av sitatene ovenfor fra budsjettsøknaden: «et av Arkivverkets mindre arbeidssteder» og «på flere geografiske arbeidssteder» – begrepet statsarkiv er borte. Da er det lite meningsfylt å hevde at statsarkivene styrkes.

Trinn 2, utflytting av arkivene, peker lett fram mot et trinn 3, sentralisering av stillinger.

Vi har i tidligere avisartikler påpekt at Arkivverkets tjenester i distriktene ikke er et internt anliggende i etaten. Det er enda sterkere grunn til å framheve dette nå når etatens nærvær i distriktene planlegges avviklet, og når solide fagmiljøer med unik, erfaringsbasert kompetanse separeres fra det materialet de er eksperter på å betjene.

Som riksarkivarer har vi ofte framhevet at nasjonens hukommelse ikke bare kan ivaretas ved å bevare eldre papirarkiver, men at våre etterkommeres historie også må sikres gjennom dagens digitale arkiver.

Nå rykker vi ut for å bidra til at også de eldre arkivene blir bevart som autentisk dokumentasjon. Samfunnet må ha råd til begge deler – dvs. vi har ikke råd til å la være hvis vi skal være en kulturnasjon og ivareta verdier som demokrati, rettssikkerhet og åpenhet.

Det krever bevilgninger, men det krever også målrettet innsats innenfor de rammer man har, og det krever strategisk kompetanse bygget på fagkunnskap om Arkivverkets samfunnsoppdrag.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook