Hvor mye kan vi godta fra en alliert?

Forsker Laila Bokhari kommenterer forholdene i Pakistan.

Lørdag innførte President Musharraf unntakstilstand i Pakistan, grunnloven ble tilsidesatt og militærets makt i all dets tyngde kom frem i gatene. Begrunnelsen for unntakstilstanden ble gitt til det pakistanske folk i en direktesendt TV-sending. Det internasjonale publikum fikk sin egen sending – han vet han er avhengig av vestlig støtte. Han understreket at begrunnelsen for unntakstilstanden var krisen landet stod ovenfor: Pakistans suverenitet var truet, forklarte Presidenten. Musharraf begrunnet det hele videre med økt terrorvirksomhet fra landets ytterliggående islamister og med økende innblanding fra rettsvesenet i presidentens og regjeringens politikk.

Han forsikrer sitt folk at det var for landets beste. Til Vesten sier han at vi må være tålmodige. En kan ikke forvente den samme graden av sivile rettigheter og menneskerettigheter som en har brukt tiår på å utvikle i Vesten, ber han om forståelse for. Det samme gjelder demokratispørsmålet.

La det være sagt: Pakistan er absolutt ikke det enkleste land å regjere, og det har ikke vært et enkelt år for Musharraf. Det virker imidlertid nå som om han er innstilt på å klamre seg til makten. Hvor lurt har han i så fall handlet?

I korte trekk har det siste året dreid som om tre ting:

For det første, ekskluderingen av høyesterettsdommer Iftikhar Chaudhry – et kraftig slag mot landets rettsvesen. Chaudhry ble beskyldt for embetsmisbruk. Avsettelsen resulterte i en folkeaksjon av advokater og menneskerettighets- og demokratiforkjempere som tok til gatene. Opposisjonspartiene prøvde å høste stemmer og den pro-demokratiske bevegelsen vokste. Chaudhry blir senere gjeninnsatt, men Musharrafs autoritet er satt på prøve.

Så fikk vi, i sommerens hete, beleiringen av Den røde moske (Lal Masjid) i Islamabad. Sterke bilder blir sendt verden rundt av soldater som stormer moskeen. Dødstallene viste over hundre, hevn blir lovet og en bølge av aksjoner og selvmordsbombere ryster Pakistan. De siste rapporter viser at opptil 800 mennesker er drept, de fleste i selvmordsaksjoner, i perioden etter Lal Masjid-episoden. Musharrafs popularitet synker drastisk.

Fram fra kulissene kommer så to sentrale opposisjonsfigurer. Tidligere statsminister Benazir Bhutto holder samtaler med Presidenten med det mål å skissere veien for et demokratisk og sivilt styrt Pakistan. Men samtalene bryter sammen i det Musharraf ikke ønsker å trekke seg som leder for militæret. Tidligere statsminister, Nawaz Sharif, prøver også retur, men blir fort sendt tilbake til Saudi-Arabia. Høyesterett beskylder regjeringen for å vise ringeakt for domstolen ved å sende ham tilbake. Bhuttos retur blir derimot ønsket velkommen av regjeringen, men feiringen av denne tilbakekomsten får et tragisk resultat i det rundt 140 mennesker mister livet i et selvmordsangrep mot Bhuttos prosesjon. Militante islamister beskyldes for å ha stått bak, og Bhutto ber om en uavhengig granskning.

Alle disse hendelsene kan følges tilbake til Musharrafs løfte om å «gjeninnføre demokratiet» i Pakistan – noe han har lovet siden han tok makten i et ublodig militærkupp i 1999. Det sentrale symbolet på dette har vært Musharrafs rolle som president og landets øverste militære sjef – én dag i uniform, den neste i sivil. I oktober utpeker han imidlertid sin etterfølger som landets militære sjef, en god venn og miltær-kollega. Observatører sier dette var et skritt i riktig retning.

OND SIRKEL: President Musharrad styrker opposisjonen ved å innføre unntakstilstand, kneble landets juridiske institusjoner og arrestere opposisjonelle, skriver Laila Bokhari. Foto: Scanpix
OND SIRKEL: President Musharrad styrker opposisjonen ved å innføre unntakstilstand, kneble landets juridiske institusjoner og arrestere opposisjonelle, skriver Laila Bokhari. Foto: Scanpix Vis mer

I begynnelsen av oktober ble Musharraf gjenvalgt som President, mens han satt som landets øverste militære sjef. Og det var dette spørsmålet Høyesterett var samlet for å diskutere da det ble innført unntakstilstand. Ryktene ville ha det til at det ikke så lyst ut for presidenten.

Den nå erklærte unntakstilstanden gjør at dette spørsmålet tilsidesettes. Men det er ikke det eneste som tilsidesettes. Chaudhry er igjen avsatt og opposisjonsledere er satt i husarrest. Både fasttelefon- og mobilnett ble brutt og private TV- og radiostasjoner skal ha blitt omringet av paramilitære styrker. Unntakstilstanden griper direkte inn i rettsvesenet og medias uavhengighet.

Det hele virker som en desperat statsleder som klamrer seg til makten. I følge ham selv for landets beste i en vanskelig situasjon. Opposisjonspolitiker Benazir Bhutto sier til pressen at hun ser på de siste hendelsene som veien mot et styrket diktatur.

General Pervez Musharraf er også en av amerikanernes viktigste allierte i krigen mot terror – og dette er viktig. Det har ført til at demokratispørsmålet ofte er blitt tilsidesatt. Vesten trenger Musharraf som alliert, vi trenger en vi kan stole på og kalle vår mann. I dag ber han om forståelse for at demokrati og sivile rettigheter må tilsidesettes. Hvor mye kan vi godta fra en alliert?

Det tragiske i det hele er at ved å «fryse» landets juridiske institusjoner, blokkere opposisjonspartiene, sette menneskerettighetsforkjempere i husarrest og stenge private TV- og radiokanaler, skaper Musharraf mer opposisjon, mer misnøye og mistillit. Og her kan vi fort få en ond sirkel. For i bunn og grunn er det nettopp manglende talerør, sivile rettigheter og fungerende demokratiske institusjoner som igjen kan gi grobunn for misnøye – og ekstremisme. Det er nok ikke bare opposisjonspartiene som kommer til å bruke dette som rekrutteringspotensial.

Laila Bokhari har p.t. permisjon som forsker ved Forsvarets forskningsinstitutt for å jobbe ved FN i New York. Artikkelen er skrevet i egen kapasitet og representerer hennes egne synspunkter.

Hvor mye kan vi godta fra en alliert?