Hvor mye skal et legebesøk koste?

Med litt ulik profil har Finansdepartementet stått bak en serie økninger som i sum er blitt et svært sprang. Nå koster det å være syk - ganske mye for mange.

«Egenandeler er skatt på sykdom,» lyder anklagen på løpesedlene som nylig ble delt ut på Hjerte- og Lungesykes dag. På mindre enn tre år har egenandelene ved legebesøk steget med over 40%.

Det kan høres som å slå inn åpne dører når Landsforeningen for Hjerte- og Lungesyke nå legger sin tyngde bak slagordet «Lommeboka skal ikke avgjøre hvilken hjelp du får den dagen du blir syk». For slik er det vel ikke i Norge, ikke nå lenger? Spørsmålet om hva det koster å tilkalle lege var noe folk bekymret seg for i Vesleblakkens tid, eller vi husker det fra barnetimen med rørende historier om å spare nok penger til den nødvendige øyenoperasjonen. I dag forventer vi at veien til Agra er kort og behandlingen gratis. Vi har vokst opp med arven etter det storslagne prosjektet i det forrige århundret som skapte velferdsstaten. Sykdom kan ramme uforutsett og brutalt, og denne naturens råskap prøver vi å verne oss mot med samhold og solidaritet. Den hjelp vi rår over, den økonomiske, skal vi unne hverandre når det trengs. Den sykes sykdom er plage nok i seg selv.

Det tar tid å venne seg til at virkeligheten kanskje ikke er helt slik lenger. Og da kan vi gjerne lytte til dem som vet hvor skoen trykker, som foreninger for kronisk syke og funksjonshemmede. Blant deres medlemmer kjennes det at solidaritetens sikkerhetsnett gradvis har fått nye hull. Ganske umerkelig for de fleste av oss, vi som bare trenger lege eller medikamenter en sjelden gang. Og det er jo vi som bestemmer. Vi friske, som uten større forbehold kan slå ut med hendene og si pytt, det koster da fremdeles mindre å gå til legen enn å gå til frisøren.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er kanskje slik det lyder i korridorene i Finansdepartementet hver høst, før man under salderingen av statsbudsjettet kniper inn et hundretall millioner ved å øke de sykes egenbetaling for helsetjenester. For legebesøk, for psykologhjelp, som tillegg for legemidler på blå resept og for reiser til behandling. For slike utgifter finnes det riktig nok et øvre utgiftstak på kr 1370 for den som husker å få med seg kvitteringer på egenandelskortet hver gang. Men ut over dette kan den syke ha mange utgifter som ikke kommer inn under denne såkalte skjermingsordningen, som medikamenter på vanlig resept eller uten resept, referansepristillegg for dyrere medikamenter, egenandel for opphold i opptreningsinstitusjon, fysioterapi, hjemmehjelp, osv. Med litt ulik profil fra gang til gang har Finansdepartementet stått bak en serie økninger som i sum er blitt et svært sprang. Nå koster det å være syk ganske mye, for mange.

Det problematiske er at disse økningene langt på vei har unndratt seg politisk debatt. De har vært som pølser i slaktetiden, mens det har stått om regjeringers være eller ikke være. Slik var det også sist høst da salderingen av statsbudsjettet medførte at leger ble satt til å inndrive 60 millioner kroner mer i skatt fra de syke. Egenandelene for legebehandling gikk opp med samme beløp som refusjoner fra trygdekontorene gikk ned. Legeforeningen har advart mot denne utviklingen gjentatte ganger. Men nå er det altså pasientforeningene som gjør opprør.

Det er på høy tid. For det dreier seg etter hvert om prinsipper. Vi merker det blant annet når statssekretærer usjenert tyr til frisørargumentet i offentlig debatt (Idar Magne Holme i Dagsnytt Atten 2. mars). Frisørargumentet er på ett plan uimotståelig. Samtidig avslører det en foruroligende historieløshet. For om det virkelig skulle settes en pris på liv og helse, er det vel liten grunn til å stanse ved prisen for en hårklipp? Her har kommende finansministre uten sosialpolitisk skolering opplagt mye å hente.

Hvis man da ikke tar et skritt tilbake og tenker over hvorfor våre forgjengere så sterkt kjempet for at nettopp dette med sykdom, liv og helse skal unndras marked og egenbetaling. At det faktisk var et bevisst mål å skape en infrastruktur av helsetjenester finansiert over skatteseddelen, som skulle være der for alle, for fattig og for rik. Særlig for fattig, selvsagt. For det er der sykeligheten og behovet for legetjenester tradisjonelt har vært høyest. Men vi har lært å verdsette ordninger som er universelle, for oss alle. Vi har ønsket at alle kan oppsøke lege når man uroer seg for sykdom. Og vi trodde at politikere kunne se forskjell på sykdom og langt hår.

Så kan man spørre seg om nivået av egenbetaling faktisk har noe større å si for hva folk bruker av helsetjenester. I den grad vi har data om dette, tyder de på at det er de minst bemidlede og de med kroniske sykdommer som først snur på skillingen, ikke de friske, som vi tidvis mener går for mye til lege. Hvis egenbetaling skal brukes som argument for rasjonering, er det trolig de med de største medisinske behov vi først rasjonerer bort. Slik kan egenbetalingen bidra til å oppfylle det britene beskriver som «loven om den inverse omsorg», at helsetjenesten tenderer til å være dårligst der behovet er størst. På sosialkontorene i Trondheim snakkes det allerede om at sosialklienter vegrer seg for å oppsøke sin fastlege fordi de har dårlig samvittighet for ubetalte bankgiroer, fordi «dæm skylde' pæng». De holder seg heller unna. Det vi trodde skulle bli en fordel med fastlegeordningen, at også samfunnets svakeste skulle få god og stabil legebehandling, kan vise seg å bli en ulempe. Kanskje er det lettere på Østlandet, med mer utbredt og uforpliktende «doktor-shopping». Skjønt leger er dårlige barometre for å merke slikt. Vår bevissthet formes av dem som faktisk kommer på legekontorene. Det var blant annet derfor vi mente at den nå vedtatte fastlegeordningen ville være et faglig framskritt.

Heller enn å øke egenandelene burde myndighetene se til de landene som er anerkjente for å ha den faglig sett beste primærhelsetjenesten i Europa, Danmark, England og Nederland. Det er ikke tilfeldig at de har hatt fastlegeordninger siden like etter krigen. Det er heller ikke tilfeldig at det i disse landene ansees som en selvfølge at det skal være gratis å gå til sin fastlege. Slik har de utviklet en langt mer smidig og personlig allmennlegetjeneste enn det som er tradisjonen i Norge.

Det er påfallende at ikke egenbetalingen er drøftet i dette perspektivet i forarbeidet til den norske fastlegeordningen. Og enda underligere at politikere stadig tar nye egenandelsskritt i gal retning. Er det noen som tør påstå at Norge ikke har råd til noe danskene har holdt seg med i alle år, nemlig gratis fastlege?