YTRINGSFRIHET: Vi må oppdra våre barn og hverandre til å tåle en viss dose harde ord, skriver Henrik Syse i denne kronikken. Foto: Jon-Are Berg-Jacobsen / NTB Scanpix
YTRINGSFRIHET: Vi må oppdra våre barn og hverandre til å tåle en viss dose harde ord, skriver Henrik Syse i denne kronikken. Foto: Jon-Are Berg-Jacobsen / NTB ScanpixVis mer

Hvor mye skal vi tåle?

Etikk og ansvar står ikke i noe egentlig motsetnings- forhold til løssluppenhet, annerledeshet, åpenhet og ramsalt kritikk.

Meninger

I nyttårstalen i fjor brukte kong Harald uttrykket «Vi skal si snille ord». Noen uker senere sa mange av oss: «Jeg er Charlie», i solidaritet med et tidsskrift som mange mente publiserte satire som slett ikke var snill. Kan vi mene begge deler? Ja, jeg tror det.

Hvordan vi forholder oss til debatten om ytringsfrihet og ansvar, kommer ofte an på hvilken side av debatten vi tar fatt i. Den som frykter for ytringsfrihetens kår, kan med enkelhet - dessverre - vise til eksempler på offentlig ansatte som får munnkurv, selvsensur som gjør at kontroversielle meninger ikke kommer frem, eller filmskapere som presses til å gi fra seg kildemateriale.

Den som frykter for at vi er for lite kritiske til den frie ytring, kan like enkelt vise til hets, mobbing og krenkelser som florerer på nettet, trusler og oppfordringer til ekstremisme og mennesker som får idioterklæringer slengt i ansiktet fordi de har sagt noe omstridt eller bare turt å være den de er.

Kan vi både forsvare en utstrakt ytringsfrihet og kjempe for en bedre ytringskultur, uten at det ene ødelegger for det andre? Selv tror jeg samfunnets åpne og gode samtale er helt avhengig av nettopp det. Vi må forsvare en utstrakt ytringsfrihet og ikke minst forstå hvorfor den er så viktig, samtidig som vi kjemper en utrettelig kamp for et sivilisert, åpent og inviterende ordskifte, der mennesker helst ikke går gråtende hjem etter meningsutvekslinger - eller rett og slett ikke tør å delta i dem.

Artikkelen fortsetter under annonsen

La meg forsøke å formulere fire teser om denne viktige problemstillingen. De står muligens i et visst motsetningsforhold til hverandre, men til sammen utgjør de likevel en helhet.

For det første: Kravet om anstendighet og ytringsansvar må aldri bli til et ansvar på terrorens og tvangens premisser. Vi skal ikke la dem som truer med vold, få definere hva som er tillatelige ytringer. Dette kan høres selvsagt ut, men i praksis krever det mot, samhold og en klar og prinsipiell bevissthet om ytringsfrihetens begrunnelser, og hvorfor den også faktisk beskytter de ubehagelige standpunktene.

For det andre: Vi må oppdra våre barn og hverandre til å tåle en viss dose harde ord. Det kan høres følelseskaldt ut, men å ta alt det andre sier personlig eller i verste mening, og nærmest dyrke opplevelsen av å bli krenket på egne eller ens gruppes vegne, er oppskriften på et liv på krenkerens premisser.

Jeg har, som så mange andre offentlige debattanter, måttet lære meg å la harde ord prelle av. Det er ikke alltid enkelt - og noen ganger kan det selvsagt være en del å lære av de harde ordene også. Viktig er det uansett ikke å gi de sinte ordgyterne for mye makt. Blir du selv møtt med usaklige, hetsende ord, så legg vinn på ikke å svare med samme mynt. Bruk gjerne humor. Let etter forbundsfeller, konsentrer deg om sak snarere enn person, og vis at du ikke lar hatefullt snakk og fornærmelser styre deg.

For det tredje: Ytringsfriheten må til tross for dette aldri bli en unnskyldning for ikke å påtale og stå sammen mot ren mobbing og en ytringsatmosfære som bare er ødeleggende. Vi skal slå ned på grumset ved hjelp av klare holdninger og tydelige signaler om hva vi mener om slikt — og vi skal ha en åpen diskusjon om hva som er grums, og hva som tvert om er viktige ytringer. Vi skal forsvare den som blir usaklig angrepet. Og ikke minst må aktørene som selv har outrerte meninger, gi sitt bidrag til å kjempe for en god samtalekultur.

På samme måte som den sterkeste og røffeste fotballspilleren er den som aller mest må passe på å holde seg til reglene og virkeliggjøre Fair Play, må aktørene med den mest uvørne formen og de sterkeste meningene også gjøre litt ekstra for å virkeliggjøre respekt for andres meninger og integritet, og sørge for at debatten om saker ikke blir til hetsing av enkeltmennesker eller grupper.

Og til sist: La oss være gode «ordstyrere», på egne og andres vegne. Ordstyrere er, i billedlig og bokstavelig forstand, blant samfunnets viktigste aktører. I en god debatt fungerer en rettferdig ordstyrer som debattens vokter. Vedkommende gir plass til innspill fra alle kanter, og kan og bør tillate også skarpe, raljerende og sterkt kritiske kommentarer. Men hun sier ifra når noen har sagt for mye, når det er på tide å gi en angrepet part ordet, og når den som ikke har fått taletid i det hele tatt, må få slippe til.

En god ordstyrer stopper også den som unødig og usaklig banner, sverter og skjeller ut uten stopp, ikke fordi banningen og svertingen er ulovlig, men fordi den ødelegger for reell meningsutveksling. Så er selvsagt arenaene forskjellige. Noen steder bør ordstyreren holde seg i bakgrunnen, andre steder må hun ha et sterkere nærvær. Men uansett sikrer hun frihet og mangfold. I hverdagens mange samtaler kan det falle på oss alle å måtte være ordstyrer, også for våre egne ytringer.

Basert på disse tesene eller oppfordringene vil jeg mene at etikk og ansvar ikke står i noe egentlig motsetningsforhold til løssluppenhet, annerledeshet, åpenhet og ramsalt kritikk. Noen synes å mene at ønsket om ansvar og etikk i offentlig debatt og mellommenneskelige samtaler er identisk med et angrep på ytringsfriheten. Jeg ser hvor den bekymringen kommer fra, og vi skal ta den på alvor. Men jeg tror at en robust ytringsfrihet som gir rom for de uvante og til og med ubehagelige meningene, blir styrket av et samfunn der man også er opptatt av respekt og etikk.

Slik er det jo med pressens Vær varsom-plakat. Den gir og forsvarer en utstrakt frihet til dem som publiserer, med åpning for et vell av sjangere og meninger. Men side om side med den friheten insisterer den på både etiske spilleregler og viktigheten av selvkritikk. Den balansen er livsviktig i et demokratisk og åpent samfunn.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook