Hvor mye tortur må egentlig til for å få gjennom en ny boklov?

Forlagstopper tar en Quentin Tarantino i det 11. kapitlet av vår valgkampføljetong «Blåblåmandag».

Illustrasjon: Pål Dybwik.
Illustrasjon: Pål Dybwik.Vis mer

11. Animal farm/Blues Brothers

Kapittelet der svarte solbriller, kultureliten i små minkbur og en stresskoffert med torturredskaper dukker opp på bakrommet.

Les 1. kapittel.
Les 2. kapittel.
Les 3. kapittel.
Les 4. kapittel.
Les 5. kapittel.
Les 6. kapittel.
Les 7. kapittel.

Les 8. kapittel.
Les 9. kapittel.
Les 10. kapittel.

Knut Olav Åmås og Elin Ørjasæter satt som skremte mink i hvert sitt vesle bur i kjelleren. Konkurransedirektør Christine Meyer prøvde å vinke med én hånd. Hun manglet den andre. Trygve Hegnar hadde blitt slaktet halal og hang opp ned for å dryppe av seg.

«Mot bokloven, hele gjengen», mumlet Kristenn Einarsson.
«Ikke...eh...Ørjasæter, vel?» spurte Karl Georg Byrkje i halvdøs etter å ha blitt slept.
«Nei, men hun er samfunnsfiende på generelt grunnlag. Vil at alt skal være fritt, lov til å si og mene alt som kan være farlig for andre. Hun er i ferd med å skape en ideologi med all denne bloggingen sin om personlig frihet, valgfrihet og lignende og livsfarlig retorikk», opplyste Einarsson.
«Ikke en gang 75.000 fra Fjitt Ojd kan redde henne», humret Geir Mork.

Karl Georg Byrkje la merke til at det var mange tomme bur.
«Det ej plass til et paj jevej til», sa Geir Mork.
«Nå mårru fan meg lære deg å si R. Si det RRRRRRRR. Vi er forlagsbransjen. Jeg er sjefen din. Jeg forlangerrrrrrrrr at du snakker korrekt norsk», eksploderte Kristenn.
«Unnskyld», sa Geir.

«Det var jævla smart av deg å si unnskyld i stedet for beklager. Du slapp r´en», hveste Kristenn, og henvendt til Byrkje sa han: «Der ser du hvor fleksibel Geir kan være. Slike skal du passe deg for. De drikker blodet ditt før du aner det» (Karl Georg Byrkje merket han kastet et blikk mot den beinhengte Hegnar som ennå dryppet mot murgolvet), «han tar hele armen hvis du gir ham lillefingeren» (Byrkje stirret på konkurransedirektøren som vinket og smilte merkantilt) «eller han har ennå ikke hittil kjente metoder overfor sine fiender» (Byrkje hørte at Knut Olav Åmås og Elin Ørjasæter hylte i falsett).

--

Ingen hadde sluppet taket. Skjorta strammet på feil steder. En liten tynnfeit-mage var synlig. Geir hadde kule, Kristenn ingenting. Karl Georg Byrkje var på nytt mannen i midten, i alle ordets betydninger og de to på hans sider dro ham bort mot en høvelbenk, satte armen like innenfor skruen, holdt og skrudde. Karl Georg Byrkje forsøkte å dra seg løs, men jakken satt bom fast. Geir strammet enda en halv runde og så etter om det gjorde vondt. En mann vant til plutselige drap, både i jakt og styrerom, har normalt ikke denne refleksen, men Geir Mork var en fleksibel mann.

De ga ham et syltetøyglass med noe blankt.
«Hva er det?» spurte Byrkje.
«Om du så mye som skvalper i dette, blåser du bygården til himmels», informerte Kristenn. Mennene gikk ut og han hørte sko bli kippet av, skjorter hektet ned fra hengere. Da de kom tilbake, iført svarte dresser og solbriller, så de ut som Blues Brothers. Karl Georg syntes det var komisk, men smerten lot ham ikke si det. En halv runde til i skruen og han ble satt i bur med Konkurransedirektøren.
«Party time», sa Geir, med sunnmørsk uttale.

De bar frem en stresskoffert, en svart, åttitalls stresskoffert, og åpnet den andektig. På den dypt røde fløyelen lå tre kniver, en syl, en avbitertang, en hammer, et dor og andre redskaper med enten krok, spiss eller knivblad i tuppen.

--

«Skal vi hente watejboajdet?» spurte Geir.
«Du, nå er det siste advarsel. Lær deg å snakke. Du representerer språk og kultur her til lands», repliserte Kristenn Einarsson.
«Jævla utlending. Islendingene er det nye jomfolket», sa Geir, men vennen lot seg ikke merke med det.

Karl Georg Byrkje begynte å bli sliten av å stå med den ene hånden i høvlebenken, men ingen av dem merket at han hadde satt fra seg glasset med den blanke væsken, like forsiktig som de hadde løftet den fra høvelbenken for et par minutter siden. Ingen av dem kunne ane at det hadde vært et blått lys i den nyladede iPhonen hans mens de skiftet fra de to misantropiske herrene på galleriet i Muppet Show til Blues Brothers.

«Hør, karer, vi må da kunne diskutere dette som venner. Vil dere slippe meg fri?»
«Vi er venner, men er du vår venn? Vi synes du skal gå til statsråden din og snakke lenge og overbevisende om bokloven. Nå vet du hva det går i.»
«Slipp meg løs.»
«Vi får la dette være en advarsel», sa Kristenn.
«Nei», skrek Geir, som et forulempet barn.
«Jeg klipte neglene på en av jaktbikkjene mine i går og vet at denne tangen fungerer. Kan jeg ikke ta bare én negl? Jeg har sett det på film.»
«Ok», sa Kristenn.

Geir Mork var lynrask. Tangen bet, den festet neglen på venstre ringfinger og vekten av mannen med hovedfag på Arne Garborg dro neglen ut.

Karl Georg Byrkje kjente ingen smerte, sikkert på grunn av Elvisposen, men han skrek likevel. Han trengte effekten, slik Blues Brothers trengte nettingen foran scenen da de spilte på en typisk country & western — bule for å bli kastet flasker på, alt for å bli berømte nok, for å få det riktige, feil ryktet.

«Vi får la dette være en advarsel. Da har vi vært ganske rause», informerte Kristenn Einarsson.
«Du vet hva du har å gjøre», fulgte Geir opp.
«Men hva om jeg ikke klarer å få henne på tanken om boklov igjen?»
«Da har vi spart Norge for en pensjonsutbetaling. Og personlige rådgivere får ikke statsbegravelse, som du kanskje vet?»
«Tar dere livet av meg?»
«På grusomste vis. Den andre kofferten», sa Geir og nikket mot en redskapskoffert på størrelse med en kiste. En skjøteledning lå i en kveil oppå.
«Er det sant, Einarsson?» spurte Karl Georg Byrkje.
«Visst. Du er død som et sentrumsalternativ hvis du ikke ordner biffen vår.»
«Og vi haj watejboajding. Men skål da», sa Geir og tok glasset med eksplosiver som Karl Georg Byrkje hadde holdt i den tro at bygården gikk i lufta. Forlagsmogulen løftet det mot munnen og tok tre grådige slurker.
«Fajjis», rapet han.
«Jeg tror jeg har et par telefoner å ta før pressekonferansen i morgen, hvis dere er snille og slipper meg.»
«Høvelbenk er av erfaring bedre enn tau og wire. Ikke et sår, ikke en skramme, ingen beviser», sa Kristenn.
«Dere har gjort dette før?»
«Makten utøves på bakrommet, vet du», knegget Geir.
«Jeg må nok ta den telefonen nå. Men hva var det i den posen dere ga meg?»
«Najkotika», sa Geir.
Etter dette sto de urørlige, fortsatt i svarte dresser og med solbriller, som to frontmenn i en Quentin Tarantino-film.            

Kulturministerens personlige sekretær gikk ut av lokalet, men ved døren tok han opp telefonen og viftet med den, som for å signalisere at han skulle ringe straks. Han røsket med seg en uåpnet flaske av den fenomenale vinen. Maktens mørkemenn rørte seg ikke da heller.

«Gjådige faen», hvisket Geir.

Ute i den varme høstkvelden slo han av opptaksfunksjonen på iPhonen. Seansen hadde vart i 33 minutter og 11 sekunder. Han ville så gjerne ha et minne om samtalen med Jon Fosse. Det hadde han fått — og mer til.

12. kapittel publiseres på Dagbladet.no i morgen.

FORFATTEREN: Vidar Kvalshaug.
FORFATTEREN: Vidar Kvalshaug. Vis mer