DRAMA: Trailer på filmen «My Cousin Rachel». Vis mer

Anmeldelse Film My Cousin Rachel

Hvor mye vet du om hva som skjer i hodet på den du slipper inn på deg?

Kostymethrilleren «My Cousin Rachel» er paranoid på den gode måten.

FILM: Hva vet du egentlig om hva som foregår inne i hodet på mennesket som betyr mest for deg? Den som for alvor begynner å gruble over hvor lite det er, har slått inn på snarveien til det fulle vanvidd. Men dette er også en type paranoia som kan ligge å kile i bunnen av mang enn effektiv psykologisk thriller, og en som virkelig visste hvordan akkurat dette kløpulveret kan strøs over febrilske hjerner, var den britiske forfatteren Daphne du Maurier. Mest kjent er nok du Maurier for romanen «Rebecca» fra 1938, thrilleren om en ung kvinne som føler seg hjemsøkt av ektemannens første kone og som begynner å tvile på motivene og følelsene til alle som omgir henne. En lignende grunnstemning finnes i «My Cousin Rachel» fra 1951.

My Cousin Rachel

5 1 6

Drama, thriller

Regi:

Roger Michell

Skuespillere:

Sam Claflin, Rachel Weisz

Premieredato:

30. juni 2017

Aldersgrense:

6 år

Orginaltittel:

My Cousin Rachel

Se alle anmeldelser

Faktisk foregår begge historiene på øde herregårder i Cornwall, der hovedpersonene har rikelig tid til å bli opphengt både i seg selv og i den ene personen de bryr seg mest om av alle. Resultatet er en psykologisk følsom thriller, mørk på innsiden selv om den i det ytre kan bli litt vel struttende.

Giftmorder eller ei

For «My Cousin Rachel» har en og annen enerverende side. For å unngå klisjeer bør filmskapere utvise en viss beherskelse og subtilitet når de står overfor et uforfalsket, 24 karats melodrama. For «My Cousin Rachel» kan definitivt sies å falle i den kategorien, all den tid den rommer arv på avveie, mulige giftmord, hester som løper utfor stup, symboltunge smykker og restitusjonsreiser til Italia.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hør bare: Den unge Philip (Sam Claflin) vokser opp på godset til sin sykelige fetter. Fetteren reiser til Italia, der han møter og gifter seg med deres felles, mystiske kusine Rachel (Rachel Weisz). Noen mystiske brev senere er fetteren død, og Philip er overbevist om at han ble forgiftet av sin nye kone. Dette mener han helt til han møter den fortryllende enken selv, og blir overbevist om at hun ikke kunne forgiftet en flue. Men ettersom Rachel blir en stadig større del av livet hans, begynner tvilen om hensiktene hennes å røre på seg igjen - og mistanken om hva hun kan være i stand til.

Sant og usant

Det er altså scener der regissør Roger Michell glemmer all beherskelse og gir seg hen til jagende fioliner og blafrende fakler. Det finnes noen skjemmende anakronismer i språket, som gjør at mysteriet hentes ut fra sin historiske kontekst, mister noe av kontakten med erfart hverdag og tar et silkeskodd steg over i popkulturell fantasi.

Når det er sagt, er «My Cousin Rachel» en av disse historiene som tåler et islett av uvirkelighet, fordi det nettopp er grepet om virkeligheten som glipper, ettersom den forvirrede Philip blir mer og mer i tvil om hva som er sant og usant. For antagelig vet han, innerst inne, at han er en lettlurt mann, eller i alle fall at han betraktes som en slik av omgivelsene; selv om han er rik, er han ung, en landsens gutt, lite verdensvant og uten erfaring med kvinner.

Sam Claflin, en av britenes hunks du jour, er ikke et opplagt valg for en slik rolle, men han finner en ukunstlet klossethet i seg selv som kler den godt. Rachel Weisz, på sin side, er perfekt i sin rolle. Engleansiktet med de store øynene og det milde smilet har en tvetydighet i seg, som gjør at det verken er vanskelig å se henne for seg som morderisk manipulator eller omsorgsfull enke, eller, for den saks skyld, alt imellom.

Samspillet mellom dem, og mellom dem og de usedvanlig helstøpte og overbevisende birollene, gjør «My Cousin Rachel» til en intelligent underholdningsfilm, en som finner deilige grøss ved å peke på hvordan et annet menneske er og blir en gåte.