ANALYSERT: Dagbladets reporter Trude Lorentzen er en av ti sakprosaforfattere som blir grundig analysert i Jo Bech Karlsens kommende bok om norsk sakprosa. Hvor mye «litteraritet» og «transparens» fins i hennes bok «Mysteriet mamma»? Foto: Sondre Steen Holvik / Dagbladet
ANALYSERT: Dagbladets reporter Trude Lorentzen er en av ti sakprosaforfattere som blir grundig analysert i Jo Bech Karlsens kommende bok om norsk sakprosa. Hvor mye «litteraritet» og «transparens» fins i hennes bok «Mysteriet mamma»? Foto: Sondre Steen Holvik / DagbladetVis mer

Hvor ny er «den nye litterære bølgen»?

Sakprosaforfattere blir lagt under forskerens mikroskop.

Meninger

«I faut etre absolutement moderne», skrev poeten Arthur Rimbaud. Det er nødvendig å være moderne. Å fornye seg, uavlatelig. Nytt på nytt. Jakten på det nye har preget kunsten siden Rimbaud, Baudelaire & Co. startet ballet for mer enn 150 år siden.

Stadig nye retninger, nye ismer, nye definisjoner av hva som er moderne. Ingen slipper unna, heller ikke det som med et litt traurig uttrykk er blitt hetende sakprosa. På norsk.

Forskeren Jo Bech Karlsen lanserer 2. desember en ny bok, kalt «Den nye litterære bølgen», med undertittelen «litteraritet og transparens i norske dokumentarbøker 2006-2013». Allerede ved ord som «litteraritet» og «transparens» fins det lesere som kommer til å hoppe av.

Bech Karlsen skriver i forordet: «Denne boken er ingen kioskvelter. Den krever tålmodige lesere som har en genuin interesse for det særegent litterære i dokumentarlitteraturen.» Fins det noe «nytt» å hente her? Jeg er i tvil.

Bech Karlsen, som har forsket på litterær journalistikk i minst 30 år, kanskje lenger, skriver om «nye» forfattere, som «erkjenner at virkeligheten er vanskelig å fange, og at åpenhet om metoder og strategier er den eneste farbare veien».

Han slår fast: «Mye skjer med den norske dokumentarlitteraturen. Det gjelder særlig de bøkene som er gitt ut de siste ti årene. Bøkene er bedre skrevet enn tidligere tiders dokumentarbøker, forlagene og kritikerne omfavner dem, de får litterære priser og de selger til dels godt.»

Selv er jeg smigrende nok sitert fra en kommentar til saken rundt «Bokhandleren i Kabul»: «Skillet mellom dokumentarisme og diktning er i vår tid i full oppløsning.» Det har jeg i og for seg vært bevisst lenge, i hvert fall siden jeg leste (og skrev) om begrepet «new journalism» på slutten av 1970-tallet.

Siden har sjangeren, skapt av Tom Wolfe, blir nyoppdaget av stadig nye generasjoner, ofte presentert som strålende aha-opplevelser, sugd av eget bryst. Nye begreper har oppstått, som «literary journalism» eller «new new journalism».

Eller hva med «same shit, new wrapping»? Sjekker vi litteraturhistorien, har det eksistert reportasje og essayistikk i hvert fall siden 1800-tallet der forfatterne bruker skjønnlitterære virkemidler, skrevet av Balzac og Dickens, Vinje og Garborg, Christian Krohg og Sven Elvestad.

Ingen med et minimum av litterær kunnskap vil heller si at det Karl Ove Knausgård har gjort, er direkte nytt, bortsett fra kvantitativt. Det selvgranskende og bekjennende essayet strekker seg i hvert fall tilbake til Montaigne, som faktisk var en genuin nyskaper, allerede på 1500-tallet.

Det nye med de forfatterne Bech Karlsen analyserer i sin bok, er at de har tatt ut den litterære, subjektive journalistikken i bokform. Forfatterne som underkastes litterær analyse, er Steen Steensen, Simen Sætre, Åsne Seierstad, Bjørn Westlie, Kjetil S. Østli, Anders Sømme Hammer, Geir Angell Øygarden, Morten A. Strøksnes, Trude Lorentzen og Kristin Solberg.

Aktuelle, unge, engasjerte. Men nye? Hvem vet. Nå er de i hvert fall dissekert av en ivrig forsker.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook