Hvor nyttig er intelligenstesten?

«Mentale funksjoner ligger nært opp til det folk oppfatter som sin personlighet. De fleste ønsker ikke å bli stemplet som dumme.»

Medias dekning av barnevernssaken i Kvænangen har igjen brakt fenomenet intelligensmåling på dagsordenen. Mange er sinte, både politikere og vanlige folk.

Hvem tror disse psykologene at de er? Kan man ut fra en simpel test ta viktige avgjørelser om folks liv? Det spørres om apokryptiske skrifter, hovedstaden i Nepal og en rekke andre nifse saker. Man kan få det inntrykk at hvem som helst, på en uheldig dag hos testpsykologen, kan få diagnose som psykisk utviklingshemmet. Og reaksjonene har ikke uteblitt. «Barnevernet trenger IQ-test», «IQ-tester bør brukes til å teste psykologene selv» og «politikerne trenger IQ-test» har vært overskrifter i avisene den siste uken. Kanskje det er på tide å nyansere dette bildet?

Det er ikke så rart at man kan føle seg truet av intelligensmåling. Det er ille nok å få kroppen sin undersøkt hos doktor, men mer belastende å bli utsatt for «sjelegransking». Mentale funksjoner ligger nært opp til det folk oppfatter som sin personlighet. De fleste ønsker ikke å bli stemplet som dumme. Derfor er det lett å bli skeptisk til mentale måleinstrumenter og -diagnoser, særlig hvis man ikke ønsker slike vurderinger selv. Men intelligenstester er ikke noe psykologer gjør fordi de liker å avsløre andres mentale svakheter. Undersøkelsen skal ha en hensikt og det må være en klar problemstilling om hvorfor. Det påligger også psykologen å skjønne at undersøkelsen kan være belastende. Man må derfor være klar og tydelig på hva man gjør, men samtidig skånsom i måten man formidler sine funn på.

Intelligens handler om hvor lett man lærer og hvor godt man forstår kompliserte sammenhenger i hverdagen. De første intelligenstestene ble laget for omtrent 100 år siden. Bakgrunnen var reformer i skolevesenet. Også de barna som ikke lærte så fort og så mye som «vanlige» barn skulle få rett på adekvat undervisning. Over hele Europa ble det opprettet spesialklasser og spesialskoler, og testene ble brukt til å vurdere hvem som trengte slike tiltak. Spesialskolene er blitt historie. Men ennå finnes det barn som har vansker med å fungere på skolen. De lærer ikke så lett som andre. Alle som har hatt barn med utviklingsforstyrrelser vet at sånn er det. Dersom barnets problemer med læring ikke blir forstått, så blir det møtt med krav og forventninger de ikke har forutsetning for. Overvurdering av evner er vanligere enn undervurdering, og antakelig like skadelig for barnet.

Men testene skal ikke bare avsløre begrensninger hos barnet. Like viktig er det å finne barnets ressurser. Det er disse man må bygge på både i skolelæring og i hverdagslivet. Motsatt av det som har vært skrevet i pressen, kan det være lettere å vurdere barnets styrke på en test enn i dagliglivet. Barnet skal få vise sitt beste på testen. Testene består av varierte oppgaver både språklig/teoretiske og mer praktiske. IQ-målet er basert på gjennomsnittet av barnets resultater på de forskjellige testene. Men man får også et bilde av barnets sterke og svake sider på ulike områder slik som språk, hukommelse, tempo og praktisk problemløsning.

I de siste 50 årene har også intelligenstester gjort sitt inntog på andre samfunnsområder enn skolen, særlig i helsevesenet. Samfunnet er blitt mer komplekst og kravet til mental problemløsning og - teoretisk læring er større enn før. I psykiatrien har man behov for tester for å vekte mellom mentale utviklingsvansker og psykiatriske lidelser. Dette har betydning så vel for å forstå den enkelte pasient, og med tanke på realistiske målsettinger for behandling og rehabilitering. Pasienter med kombinasjon av begrensede evner og psykiske vansker er kjent for alle som jobber i psykiatrien. Og man må ta hensyn til begge deler når man skal gi disse personene et helhetlig tilbud. I nevrologien har man også behov for psykologisk testing for å kunne identifisere mentale utfall etter skader og sykdom i hjernen. Igjen for bedre å kunne forstå pasientens vansker og muligheter, og ut fra dette planlegge realistiske tiltak.

I arbeids- og trygdesammenheng er det svært viktig å kunne finne ut av hvilke personer som kan klare videreutdanning og attføring, og hvem som må få uføretrygd. Dette har ofte en nær sammenheng med personens mentale funksjoner. Felles for alle områdene er at man trenger et instrument som på en pålitelig måte kan si noe om dette.

Utredning av foreldre i forbindelse med barnevernssaker er et kontroversielt område for bruk av tester. Det er ikke uten grunn. Mens testing innenfor skolen og helsevesenet stort sett fører til rettigheter og tiltak som er frivillige, så er dette ikke alltid slik ved en omsorgsvurdering. I slike utredninger kan testresultatet bli brukt som et av flere grunnlag for å foreta en omsorgsovertakelse. Det er nødvendig å utrede egenskaper ved foreldrene, når disse egenskapene har innvirkning på omsorgsevnen. Man vet at foreldre med alvorlige psykiske lidelser, psykisk utviklingshemming eller rusmisbruk har økt risiko for å ikke greie omsorgen for sine barn. Disse vanskene utgjør til sammen de tre «store» årsakene til at det blir gjort vedtak om omsorgsovertakelse Er problemene store nok, blir barna som oftest skadelidende. Hjelpetiltak skal prøves ut, men vil ikke alltid føre til bedret omsorg.

På tross av dette har flere politikere uttalt seg slik at man nå knapt bør få lov til å undersøke eller uttale seg om foreldres mentale utviklingsnivå. Det synes vanskelig å forstå. Derimot har psykologen ansvar for at testresultatet blir satt i sammenheng med informasjon om hvordan personene det gjelder har utøvd daglig omsorg for barnet. Dette til sammen kan gi et bilde av omsorgssituasjonen, og hvordan den vil bli i framtiden.

Mange forbinder IQ-tester med spørsmål og oppgaver som det knapt er mulig å løse. Dagbladets IQ-trim hver lørdag er ikke for amatører. Slike «tester» er mest egnet til å underholde. Psykologiske tester har et annet formål, nemlig å si noe om personers mentale utviklingsnivå og identifisere utviklingsavvik. Da må testene være pålitelige.

De må administreres og skåres på samme måte hver gang, og resultatet må ikke være påvirket av tilfeldige forhold. Alt dette for å sikre rettferdighet for de som blir testet. Man ønsker å måle personens beste prestasjonsnivå, ikke presse dem til å gjøre feil fordi de er redde eller sinte. Testene må ha lavt nok «gulv», slik at personer med svake evner også kan greie de enkleste oppgavene. Grensen for det man kaller et avvikende IQ (under 70) må settes så lavt at de aller fleste i befolkningen skårer innenfor «normalt» nivå. Og resultatene skal være relativt stabile over tid.

Intelligenstestene har en snart 100 år lang tradisjon og er grundig gjennomarbeidet for å være et pålitelig mål på mentale evner. Man vet at resultatene forutsier rimelig godt hvordan personer takler skolegang, arbeidsliv, og praktisk problemløsning i hverdagen. Man vet også i grove trekk hva forskjellig grad av psykisk utviklingshemming, målt med tester, kan føre til av begrensninger og muligheter i hverdagen. Men like lite som mål på hjertefunksjon kan si noe om hele kroppen, kan mål på intelligens si noe om hele psyken. Testene må alltid sees i en større sammenheng. Da kan de være langt mer pålitelige enn såkalte «skjønnsmessige» vurderinger, dersom ikke dette skjønnet bygger på inngående kjennskap til personen det gjelder. Mange personer trenger tilrettelegging i skole- og arbeidsliv. Noen personer trenger omfattende bistand for å klare hverdagslivet. Og noen, men ikke alle psykiske utviklingshemmede foreldre kan greie å oppdra sine barn. Det er trist hvis pressens dekning av Kvænangen-saken fører til at man vegrer seg for å henvise til undersøkelser av intelligens. Intelligenstester brukt på en intelligent måte kan hjelpe oss å forstå personer med mentale begrensninger bedre, både hva de kan mestre og hva de ikke kan mestre.