FORSVAR: Vi må satse på omstilling. Foto: Dagbladet
FORSVAR: Vi må satse på omstilling. Foto: DagbladetVis mer

Hvor opptatt av omstilling har egentlig Høyre vært?

I trontaledebatten på mandag kritiserte regjeringenspartiene de rødgrønne for å ikke ønsker omstillinger. Men la oss se på omstillingene i Forsvaret de siste årene.

Meninger

Nylig ble boka om «Balansegang» presentert på Institutt for forsvarsstudier. Boka er en svært interessant faghistorisk gjennomgang av omstillingene i Forsvaret etter den kalde krigens slutt, og gir ingen politiske partier rollen som verken helt eller syndebukk i norsk forsvarshistorie. På 90-tallet la Forsvaret omfattende planer etter politiske signaler og i håp om mer penger. Da midlene uteble, satt Forsvaret igjen med en kostbar struktur som de ikke hadde penger til å drifte. Resultatet ble en svekket militær kapasitet.

I boka leste jeg med interesse hvordan daværende forsvarsminister Bjørn Tore Godal la opp til omfattende strukturendringer i 2001 som Høyre protesterte kraftig mot. Høyres forsvarsminister i perioden 2001-2005, Kristin Krohn Devold, kom senere til Stortinget med svært mange av de samme forslagene, og fikk da støtte fra Arbeiderpartiet til å gjøre upopulære endringer. 
Jeg mener tilsvarende skjedde under behandlingen av langtidsplanene i den rødgrønne regjeringsperioden. Høyre på Stortinget unngikk beleilig å ta stilling til omstillinger som innebar nedlegging av Forsvarets overkommando i Stavanger eller nedleggelse av kampflybasen i Bodø. Andre nedleggelser som Olavsvern i Tromsø stemte de i mot. Det ga dem sikkert mye lokal støtte, mens hadde vi gjort som Høyre ønsket, ville Forsvaret i dag hatt en mer kostbar struktur å drifte for de samme midlene.  Det ville gitt oss et dårligere forsvar. 

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ingen del av offentlig sektor har vært gjennom større endringer enn Forsvaret de siste årene. Det som omtales som "dealen" mellom politikere og Forsvaret er at Forsvaret må effektivisere og kutte kostnader. Til gjengjeld mottar de friske penger til nye prioriteringer basert på fagmilitære vurderinger. Dette har blant annet ført til at Hæren og Sjøforsvaret har blitt mindre, det har blitt færre militærbaser, og færre har blitt innkalt til førstegangstjeneste.

Forsvaret har til gjengjeld fått mer penger til topptrente soldater og moderne materiell. Omstillingene har blitt drevet gjennom til tross for mye kritikk. Og i motsetning til de aller fleste Nato-land har Forsvaret i Norge fått økt sine budsjetter de siste årene.

Endringene i Russland må ikke forlede oss til å tro at vi bare kan beholde eller gjenopprette det Forsvaret vi hadde under den kalde krigen. Erfaringene fra Georgia og Ukraina viser at det ikke er grunn til å reetablere invasjonsforsvaret, men heller forsette moderniseringen og materiellinvesteringene. 

Før valget sa Forsvarsministeren at Høyre ville bevilge 600 millioner kroner mer årlig til Forsvaret, og at hennes parti var villig til å betale for et godt forsvar i motsetning til de rødgrønne. I årets budsjett har hun ikke lagt inn mer penger, men derimot innført et nytt effektiviseringskrav på over 100 millioner som ikke er hjemlet i noe langtidsplan. Det innebærer et brudd på «dealen» med Forsvaret. Det kuttes mer en avtalt, men Forsvaret får ikke pengene tilbake i form av mer midler til modernisering og materiell.

Forsvarsministeren lovte mer penger og mente langtidsplanen var underfinansiert før valget, men leverte et budsjett på under nivået i langtidsplanen etter valget. Selv presenterte hun forsvarsbudsjettet som historisk høyt. Det er en høyst merkelig påstand. Økningen for i år er i tråd med et stortingsvedtak om innkjøp av nye kampfly, og er ikke i nærheten av det hun lovte før valget. 

I dag har de fleste partier vedtatt å øke forsvarsbudsjettene på sine landsmøter. Det er bra. Faren er likevel at disse målene blir luftslott, og at håpet om økte bevilgninger hemmer lysten til videre omstilling og modernisering. Hvis vi ønsker å bruke mer penger på Forsvaret må det bevilges i statsbudsjettene fortløpende. Dersom det fagmilitære rådet kun benyttes til å peke framover slik at Forsvarets folk må leve videre i håpet, er det en dårlig forsvarspolitisk strategi. 

Min påstand er at ingen partier har hatt et større sprik mellom retorikk i opposisjon og det de har levert når de har sittet i maktposisjon enn Høyre. Når hun nå skal presentere sitt tredje av fire forsvarsbudsjetter i denne stortingsperioden, må vi kunne forvente at noen av lovnadene til Forsvaret blir oppfylt. Denne gangen bør Forsvarsministeren få større gjennomslag i sin egen regjering enn i første halvdel av sin periode. Å skylde på sine forgjengere gir ikke økt operativ evne.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook