Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Hvor relevant er Freud i dag?

Moderne forskning har bekreftet at psykoanalyse er virksomt overfor en rekke ulike psykiske lidelser. Det er også gjort eksperimentelle studier innenfor hjerneforskning som viser at Freuds grunnleggende tanker om ubevisste prosesser er en vesentlig del av vårt psykiske liv.

FOR 150 ÅR SIDEN, den 6. mai 1856, ble Sigmund Freud født. Kontinuerlig gjennom det forrige århundre har Freud og hans teorier hatt en egen evne til å provosere og egge til debatt. Psykoanalysen fortsetter å utfordre det tradisjonelle sykdomsbegrepet, ettersom psykoanalytisk forskning og behandling har vist at det ikke er så enkelt å trekke skarpe grenser mellom patologi og det normale. Merkelig nok har ikke den kritiske argumentasjon mot psykoanalysen endret seg mye siden de første angrep på Freud ble satt i gang på begynnelsen av 1900-tallet. Ofte er det slik at de som kritiserer psykoanalysen tar utgangspunkt i hans tidlige teorier og neglisjerer hvorledes sentrale aspekter ved psykoanalytisk teori i løpet av hundre år fortløpende er blitt forkastet, modifisert og videreutviklet. De fleste analytikere vil, for eksempel, i dag oppfatte hans berømte sykehistorier som interessante «museumsstykker», ettersom vi nå har et mer differensiert syn på patologi og behandling. Følgelig ville en forstå og behandle de pasienter som er beskrevet i hans sykehistorier på en annen måte. Derfor blir det meningsløst når enkelte angriper psykoanalysen slik som den blir praktisert i dag ved å ta utgangspunkt i hans sykehistorier.

DAGENS POSTMODERNISTISKE sannhetsideal er relativistisk og overfladisk. Freuds dybdepsykologi med et substansielt skille mellom manifest og latent, bevisst og ubevisst er for mange vanskelig å fatte rekkevidden av. Antakelsen om ubevisste prosesser er blitt kritisert for å mangle vitenskapelig evidens. De to siste tiår har en helt ny vitenskapsgren, neuroscience, kommet psykoanalysen til hjelp. Det er gjort eksperimentelle studier innenfor hjerneforskning som viser at Freuds grunnleggende tanker om ubevisste prosesser, er en vesentlig del av vårt psykiske liv. Videre har forskning påvist at vi har to ulike former for hukommelse; den deklarative lagrer minner, erfaringer og fakta som er lingvistisk kodet. Det betyr at inntrykk som er lagret i dette systemet lar seg gjenkalle gjennom ord. Det andre systemet, prosedyrehukommelsen , er handlingsorientert og fungerer uavhengig av språk. Preverbale inntrykk og opplevelser som er lagret i dette systemet lar seg ikke gjenkalle via språklige kanaler. Freuds terapeutiske prinsipp om nødvendigheten av å oppheve fortrengninger og gjenerindre opplevelser har kun relevans for det deklarative systemet. Skal en fange opp og bearbeide inntrykk og psykiske strukturer som er lagret i det prosedurale systemet, kan en ikke anvende Freuds klassiske fortrengningsbegrep. Slike ikke-språklige fenomener kan bare bli gjenkalt implisitt gjennom bestemte emosjonelle reaksjoner og måter å opptre på. Det norske fagmiljøet som har vært preget av den karakteranalytiske tradisjonen etter Schjelderup og Reich har alltid fremhevet viktigheten av å analysere ikke-verbale ytringer og væremåter. Påvisningen av prosedyrehukommelsen som særegent system har gitt det karakteranalytiske perspektivet en mer solid forankret begrunnelse.

FREUD betraktet «Drømmetydning» som sitt viktigste verk. Ingen annen avhandling har i den grad påvirket vår oppfatning av menneskesinnet. Mens han arbeidet med sitt banebrytende verk, leste han med stor interesse den tyske oversettelsen av Nansens bok, «Fram over Polhavet». Han kjente seg i slekt med Nansen som ville utforske de deler av verden som ennå ikke var oppdaget. I et brev til vennen, Wilhelm Fliess, 20 august 1898, skrev han: «Jeg skal gjøre god bruk av Nansens drømmer; av egen erfaring vet jeg at hans psykiske tilstand er typisk for dem som våger å gjøre noe og kun stoler på seg selv.» Freuds oppdagelse av hvorledes ubevisste ønsker og fantasier kunne avdekkes og gis en mening,var i stor utstrekning, basert på analyse av egne drømmer. Hans undersøkelsesmetode var ganske forskjellig fra de etablerte akademiske prosedyrer. Når han skulle utdype hvorledes drømmer ble vevd og kunne analyseres, refererte han gjerne til ulike litterære verker. Ødipus-komplekset som klinisk begrep ville vært utenkelig uten Freuds interesse for diktere som Sofokles og Shakespeare. Han var i den grad opptatt av Ibsens litterære figurer at han drømte om dem. Hans drøm «i norekdalsk stil» ble gjenfortalt i «Drømmetydning» for å illustrere den del av drømmearbeidet som kalles fortetning, fordi dette ordbildet var en syntese av Nora og Ekdal, to skikkelser hentet fra «Et Dukkehjem» og «Vildanden».

HANS TEORIER om hvorledes drømmer blir til og kommer til uttrykk, er i overensstemmelse med de nyeste nevrofysiologiske funn. Tradisjonelle fysiologiske teorier om drømmer, som langt inn i 1990-åra var framherskende, ga de dypereliggende og primitive lag av hjernen, spesielt hjernestammen, en avgjørende betydning i den prosessen som førte til at drømmer ble dannet. Således ble drømmer som et særegent psykologisk fenomen med en underliggende mening tilsidesatt. Freud, derimot, antok at de utviklete lag av hjernen som selve hjernebarken, måtte spille en nøkkelrolle under selve drømmeprosessen. Det er i dette området at symbolisering, visualisering, evnen til romfølelse og andre psykologiske foreteelser har sitt fysiologiske substrat. Det er nå fastslått at det er et komplekst samspill mellom subcorticale og corticale nerveforbindelser under drømmeprosessen.Den kan ikke komme i stand uten at bestemte corticale lag av hjernen er aktivert. Neuroscience forskning tyder på at drømmer har en viktig mentalhygienisk funksjon; de gjenspeiler psykologiske prosessermed en iboende mening, og de har som formål å beskytte den sovende fra å våkne. Slike funn er i samsvar med Freuds drømmeteori.

SELV OM psykoanalytisk behandling har gjennomgått en betydelig utvikling i de seinere år, der selve drømmeanalysen er blitt nedtonet, spiller fortsatt analyse av drømmer en viktig rolle. Men andre former for analytisk materiale som fremkommer gjennom den frie assosiasjonsmetode er i prinsippet like viktig. Behandlingsteknikken har i den grad forandret seg at selv Freud ville hatt problemer med å forstå enkelte aspekter ved den rasjonale som ligger bak. Moderne analyse har blitt mer relasjonsorientert, mens Freuds driftsteori har blitt nedprioritert. Begreper som overføring og motoverføring har blitt videreutviklet, der spesielt samhandlingen mellom analytiker og pasient har blitt nærmere belyst. Til tross for kritikk fra forskjellig hold utgjør psykoanalysen en unik kunnskapsbase som har bidratt til å gi de som arbeider i psykiatrien en mer individspesifikk diagnostikk og et mer differensiert behandlingstilbud overfor ulike kliniske problemstillinger. Den psykoanalytiske forståelsesmåten er anvendelig ikke bare for dem som praktiserer psykoanalyse, men også for behandlere som arbeider i offentlige psykiatriske institusjoner. I det siste tiåret har det likeledes blitt publisert forskning som har bekreftet at psykoanalyse og modifiserte former for psykoanalytisk behandling er terapeutisk virksomt overfor en rekke ulike psykiske lidelser.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media
Kode24 - nettavis om utvikling og koding Elbil24.no -  nyheter om elbil KK.no - Mote, interiør, og tips Sol.no - De viktigste nyheter fra nettsider i Norge Vi.no - Quiz, kryssord og nyttig informasjon Dinside.no - teknologi, økonomi og tester Se og Hør - Kjendis og underholdning Lommelegen.no - helse, symptomer og behandling