Hvor skal vi bo i framtiden?

Verdens landområder er for lengst ferdig disponert og oppdelt: Eiendomsgrenser er satt og arealene regulert: Det vi har av jordbruksarealer og skoger trengs til mat- og oksygenproduksjon, og natur- og villmarks-områder trengs for å opprettholde fauna, dyreliv og rekreasjonsområder for mennesker.

Men verdens befolkning og våre byer og monopoler øker kraftig, og det blir stadig vanskeligere å skaffe tomter til boliger og byutvidelser: HVOR ER DET PLASS FOR OSS Å VÆRE I FRAMTIDEN?

Undertegnede mener at løsningen ligger i de store uutnyttede sjø-, fjord-, elve- og innsjøarealer verden over, men først noen betraktninger:

Dagens utvikling er en miljøtrussel i seg selv. Ledige tomter stiger voldsomt i pris verden over, eller har dårlig kvalitet ved at de som er å få tak i ligger stadig lenger vekk fra sentra og arbeidsplasser med tilhørende lange reiser og dårlig kollektivtilbud, de er kostbare å opparbeide, og/eller har dårlige sol/lys- og grunnforhold m.m. Det samme gjelder tomter til fritidsformål.

Utviklingen med befolkningspresset på sentra har vært stort, noe som har ført til at byer i Norge som eksempelvis Bergen, Oslo, Risør, Holmestrand m.fl. har måttet vokse bak eller utenfor sine naturlige topografiske omgivelser, og uten at den nye bebyggelsen henger naturlig sammen med den opprinnelige. Biler, veger og trafikk er blitt en nødvendighet for å komme til og fra arbeid og bolig. Mange må i tillegg til bolig ha bil, hytte og båt for å kunne ha tilgang til rekreative muligheter.

Hvis folk også stadig må betale mer for en tomt, hytte, bolig eller et næringsareal, må det også produseres og transporteres mer på alle plan for å skaffe disse pengene, og det må skaffes stadig mer energi for å utføre prosessene som medfølger. Miljøbevisste folk tør nesten ikke tenke på hva som skjer hvis eksempelvis Kina og/eller den tredje verden skulle få samme forbruk som folk i Vesten har, men hva når hele verdens befolkning øker med ytterligere 6 milliarder innen 40 år? Undertegnede mener at vi er i en livsfarlig spiral, og det hjelper lite at kjøretøyer minsker sine utslipp med 20% når transportmengde og antallet kjøretøyer øker med det firedobbelte.

Det bør være innlysende at små detaljtiltak neppe svarer på problemet slik det står foran oss. Hvorfor ligger løsningen i å se på sjø- og vannområder?

For det første er det her enorme ledige arealer som ikke er ferdigregulert eller bundet opp til spesielle formål som fiske, fritid, havn og led for fartøyer o.l. Disse arealene gir maksimal tilknytning til naturopplevelser, matauk og lek uten støyende og trafikkfarlige motorveger i umiddelbar nærhet.

For det andre kan bebyggelse på sjø og vann utnytte enorme fornybare energigevinster som bølgebevegelse, varmt/kaldt vann (bl.a. gjennom varmevekslere), strømninger/flo/fjære, og den store gevinsten som ligger i solenergien er maksimal ved sjø og vann pga. refleksjonen.

De aller fleste storbyer og sentra ligger ved sjø, elver eller vann, og har store ledige arealer her direkte til sentrale byområder. Ved utbygging på disse områdene kan bolig- og byutviklingsområder etableres uten bygningsmessig brudd, samtidig som at nye lange arbeidsreiser, transport og trafikklinjer unngås. Ved opparbeidelse av nye land-områder i sjø kan ikke-giftig sten- og sandavfall fra gruvedrift, bygg og anlegg utnyttes positivt i stedet for å oppta fyllplass.

For arkitekter og planleggere gir bebyggelse ut på sjø optimale forutsetninger, da man i meget liten grad må ta hensyn til tomtebegrensninger, behovet for høy utnyttelsesgrad, nabobebyggelse og vanskelig terreng som skjermer for sol og lys. Videre har bebyggelse på/ved sjø lettere for å bli vakker gjennom sin nære og speilende kontakt med sjøen, og fordi bygningene vanligvis blir små mot vannets store horisontale flate. Venezia er en av verdens vakreste byer, og våre egne byer og steder langs kysten er mange for perler å regne. Sjøens og vannets muligheter er også ideell for statlig og kommunal planlegging og utvikling: Så lenge vi snakker om Norge og nyere bosettinger langs kyst og vann, vil alle sentra ha etablert vann, kloakk, vegnett og strømforsyning, samt offentlige og private tilbud og forretninger. Ved utbygging på sjø i umiddelbar nærhet vil derfor kommunene (og befolkningen) ikke bli belastet med opparbeidelse av disse nettverkene for å skape tilfredsstillende bo/bebyggelsesstrukturer. Videre vil stedsutviklingen kunne utnytte den fleksibilitet som en flytende bebyggelse kan gi, idet grupper eller enheter kan flyttes hvis en lokalisering skulle vise seg å være uheldig eller behovene skulle endre seg. Presset på eksisterende tomter på land vil minske, og antallet dispensasjonssøknader det samme: Hva koster ikke dette arbeidet samfunnet i dag?

På store og mindre steder vil lokal næring og kollektivt transporttilbud kunne styrkes gjennom aktiv lokal planlegging, og de ønskede utvidelsene kan legges der kommunene er best tjent med det.

For individet og privatøkonomien vil bebyggelse på sjø gi et rimelig utgangspunkt fordi tomtekostnader unngås: Et hus kan taues eller flyttes via et skipsdekk hvis man trenger å endre bosted, eller man kan ha bolig i form av båt som både kan utgjøre bolig, transportmiddel og landsted i ett. Mange bor allerede i sine båter verden over: I forhold til dagens forbrukssituasjon er dette miljømessig en maksimal løsning: Store behov dekkes og livskvaliteter oppnås gjennom små investeringer, og man vil langt på veg kunne være selvforsynt med strøm/energi. Ingen tid tapes eller trafikk genereres fordi når man allerede er på sjø og vann, trenger man ikke reise for å komme dit.

Over hele verden og for Norges del, er bebyggelse, arbeid og folkeliv ved vann og sjø en viktig del av landets (kyst-)kultur. Nye etableringer på sjø kan bli en forlengelse av denne kulturen på en måte som både tar vare på miljøet og som gir menneskene de livskvaliteter som de trenger langt borte fra drabantbyblokker og trafikk. Løsningen på befolkningsveksten og sentraliseringen er kanskje at nordmenn og andre framtidens verdensborgere blir en ny form for «sjøfolk».