INNFLYTELSESRIK: Som vokalist i Talk Talk, og senere soloartist, har Mark Hollis påvirket en rekke artister på 2000-tallet, som Radiohead og Wild Beasts. Foto: Paul Bergen/Redferns/Getty Images
INNFLYTELSESRIK: Som vokalist i Talk Talk, og senere soloartist, har Mark Hollis påvirket en rekke artister på 2000-tallet, som Radiohead og Wild Beasts. Foto: Paul Bergen/Redferns/Getty ImagesVis mer

Hvor stille kan popmusikk bli før den forsvinner helt?

Mark Hollis og Talk Talk dingler i en tynn tråd.

LP: To av høstens fineste vinylutgivelser gjemmer seg stillferdig bak en stabel påkostede samlebokser fra rockens dinosaurer. Plateselskapet Ba Da Bing har presset opp igjen kultklassikeren «Laughing Stock» med London-bandet Talk Talk, samt det selvtitulerte soloalbumet til bandets vokalist, Mark Hollis.

To magiske og svært innflytelsesrike album, og en historie om sjeldent kompromissløse karrierevalg.

I MARTIN SCORCESES dokumentarfilm om George Harrison blir det tydelig at Harrison var nødt til å slutte i The Beatles å få tilbake kontrollen over eget liv og kunstnerskap. Det er en velkjent historie: Kommersiell suksess leder ikke til frihet, snarere til ekstrem ufrihet.

Da jeg intervjuet Paul Waaktaar under arbeidet med a-ha-biografien «The Swing of Things», kom han flere ganger tilbake til spørsmålet om hvor han hadde vært i dag uten et liv med a-ha, og hvor a-ha hadde vært om bandet hadde gjort andre og kanskje dristigere valg tidligere i karrieren. Men bordet har en tendens til å fange. Som Magne Furuholmen skriver i «Lamb to the Slaughter» fra «Memorial Beach»: I drank deep from the river / And sealed up my fate / I should have seen the trap, baby /Before it was too late.

IKKE MANGE popartister lykkes med en karriereutvikling der utgangspunktet er popstjernestatus og topplasseringer på hitlistene, og man så blåser eklatant i alle bransjens spilleregler og beveger seg dypt inn i et mer personlig og mindre salgbart musikkuttrykk. Enda færre lykkes i å prege siste del av karrieren med noen av sine kunstnerisk mest ambisiøse og kompromissløse plateprosjekter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kate Bush er vel et aktuelt eksempel, skjønt man kan innvende at hun aldri har kompromisset. På sin siste plate, «50 Words for Snow», nærmer Bush seg et uttrykk så nakent, langsomt og skjørt at tankene uvillkårlig går til de to siste platene med Mark Hollis og Talk Talk.

PÅ LISTENE: Et halvt tiår før Talk Talk lagde sine to siste, legendariske album, frekventerte bandet hitlistene med relativt insisterende synthpop. Mark Hollis (nr. to fra v.) var synlig ukomfortabel i rollen som popstjerne.
PÅ LISTENE: Et halvt tiår før Talk Talk lagde sine to siste, legendariske album, frekventerte bandet hitlistene med relativt insisterende synthpop. Mark Hollis (nr. to fra v.) var synlig ukomfortabel i rollen som popstjerne. Vis mer

PÅ FØRSTE HALVDEL av 1980-tallet var det en helt annen historie. Da vanket Talk Talk på hitlistene med ganske insisterende poplåter som «It's My Life», «Such a Shame» og «Dum Dum Girls. Men bandet, og spesielt vokalist og leder Mark Hollis, fant seg ikke til rette i popsirkuset. Med albumet «The Colour of Spring» beveget Talk Talk seg gradvis inn i mørkere og langsommere terreng, før de helt sluttet å skrive hits og fikk skyven av plateselskapet.

Med frie hender på jazzetiketten Verve kulminerte utviklingen med «Laughing Stock». Plata tok mer enn et år å spille inn. Under innspillingen var vinduene i studioet dekket til med svart plast, belysningen dempet til det minimale. Mer enn 50 musikere skal ha bidratt, men bare 18 av dem og en tredjedel av det innspilte materialet kom med på det ferdige produktet.

TONEN SETTES med 15 sekunder forsterkersus og lyden av opptaksrommets akustikk. Det er et rom vi blir godt kjent med, på en helt spesiell innspilling der nærmeste mikrofon tilsynelatende befinner seg minst fem meter fra trommesettet. Musikken er langsom og nesten smertefullt vakker, med Hollis' såre, sjelfulle vokal som omdreiningspunkt.

Alt henger i en tynn, tynn tråd.

Sjangermessig er det vanskelig å plassere. Pop, jazz, blues, folk, prog, ambient og kunstmusikk går opp i en høyere enhet. Noen ganger har lydbildet en gyngende, jazzete og nesten funky puls, andre ganger stopper det helt opp. Strykere, blåsere og samplede lydeffekter bidrar til de sitrende, pulserende lydskulpturene.

Instrumentparken er helanalog. Synthpopen er definitivt lagt på hylla, målsetningen var etter sigende å bare bruke instrumenter som var tilgjengelige i 1967.

TALK TALK: «Laughing Stock» fra 1991, nyutgitt på vinyl i 2011.
TALK TALK: «Laughing Stock» fra 1991, nyutgitt på vinyl i 2011. Vis mer

«LAUGHING STOCK» var en kunstnerisk suksess, og en kommersiell fiasko. Bandet gikk i oppløsning. Først syv år seinere kom Mark Hollis' eneste soloalbum, en vellykket og om mulig enda mer minimalistisk videreføring av ideene og lydbildet fra «Laughing Stock».

Sammen må disse platene regnes som vesentlige påvirkningskilder for så ulike band som Unkle, Portishead, Bon Iver, Antony & The Johnsons, Radiohead og Wild Beasts.

I boka Electric Eden: Unearthing Britain's Visionary Music, skriver Rob Young om artistene som har vært med å skape den unikt britiske musikkulturen. Young mener Talk Talk hører hjemme ved siden av navn som Julian Cope og Kate Bush; idiosynkratiske, hybride musikkpersonligheter med en distinkt britisk stemme.

ETTER SOLOALBUMET trakk Hollis seg tilbake. Han dukket så vidt opp på to spor på Anja Garbareks «Smiling & Waving» i 2003, sammen med Robert Wyatt og Richard Barbieri og Steve Jansen fra Japan, men siden har det vært stille. Hollis lever visstnok et tilbaketrukket liv som familiefar, som en popens J.D. Salinger.

Eller er det lov å håpe at han snarere er en Thomas Pynchon, og plutselig overrasker oss med mer musikkmagi?

«Laughing Stock» er ikke tilgjengelig verken i Wimp eller Spotify, «Mark Hollis» bare hos Spotify. Talk Talks «Sprit of Eden», plata før L.S., er tilgjengelig begge steder. Den kan høres her hos Wimp og her hos Spotify.

MARK HOLLIS: «Mark Hollis» fra 1998, nyutgitt på vinyl i 2011.
MARK HOLLIS: «Mark Hollis» fra 1998, nyutgitt på vinyl i 2011. Vis mer