Som Røde kors-arbeider forventes det at man skal være nøytral. Man skal ikke anklage, man skal handle og ikke uttrykke sine meninger om hvem som har rett og hvem som har feil. Etter kort tid i Midtøsten måtte jeg innrømme at jeg var på fullstendig feilspor med hensyn til min oppfatning av konflikten. Hvis jødene virkelig er Guds utvalgte folk forventer jeg faktisk mer av dem enn av andre - særlig hva humanitet og barmhjertighet angår. Det er ikke i min interesse å drive med propaganda, men jeg vil fortelle hva jeg har opplevd - det som jeg vet er sant. Hva folk rundt meg måtte mene eller si er ikke avgjørende for meg. Det humanitære aspektet - det som er best for mennesker i nød betyr langt mer. Mine tre første år i Israel/Palestina var langt tøffere enn sju år i borgerkrigsherjede Somalia, inklusive en dramatisk kidnapping. Å se mennesker bli til de grader ydmyket og fornedret i sitt dagligliv, er vondt og svært vanskelig å akseptere.

Jeg aksepterer heller ikke den politikk og de aksjoner som gjennomføres av de ytterliggående gruppene på noen av sidene, men av et demokrati og en velutviklet nasjon som Israel forventer jeg mer enn av dem som blir undertrykket. Ubalansen mellom disse to partene er udiskutabel.Det er ingen tvil om at Israelerne opplever store traumer på grunn av konflikten. De lever stadig med redsel for å bli rammet av en selvmordsbomber eller ukontrollerte raketter. Dette er selvfølgelig uakseptabelt og fryktelig. La meg referere til hva den israelske ambassadøren i Eritrea sa til meg. «Begge sider lider, men det er ingen tvil om at palestinerne lider langt mer enn israelerne». Jeg viser igjen til ubalansen.