Tegning: Finn Graff
Tegning: Finn GraffVis mer

Avkolonisering av akademia:

Hvor stort problem er det at forskerne på pensum er hvite?

Vi må være klar over at vårt perspektiv ikke er det eneste. Men vitenskapelige fremskritt bør ikke mistenkeliggjøres fordi de ble frembrakt av vestlige kolonimakter.

Kommentar

Hvor hvite er universitetene, og hvor stort problem er det? Stort, ifølge forskerne Ida Roland Birkvad og Cindy Horst. Da de publiserte sin kronikk i Aftenposten der de hevdet at det var på høy tid å avkolonisere akademia, og at moderne vitenskap var for nært forbundet med vestlige lands utnyttelse av koloniene, startet de en illsint sommerdebatt som særlig har glødet i spaltene til Klassekampen. De som mener at vitenskapen er hemmet av en vestlig tvangstrøye har møtt kritikere som mener at idealer om vitenskapelig objektivitet ødelegges av å bli redusert til noe europeisk og derfor betenkelig, og at avkoloniseringen innebærer en farlig relativisering av kunnskap.

Det er et vesentlig poeng når kritikerne advarer mot at kravet om at mange ståsteder skal representeres, kan gå ut over ambisjonen om ren, kritisk søken etter innsikt. Men de spinner en snubletråd for seg selv ved å tolke Birkvad og Horst i absolutt verste mening. «Avkolonisering» kan, både av forkjempere og motstandere, forstås som noe nøyeregnende og selvpiskende, et krav om at hvite pensumforfattere skal ut fordi de er hvite og stemmer fra andre grupper skal inn fordi de ikke er det.

Et slikt syn ville være svært problematisk. Men det er ikke den eneste måten å se det på. Det er en viktig del av akademias oppgave å granske seg selv med kritisk blikk og spørre seg om det er noe man ikke får med seg, om man har overtatt nedarvede forestillinger som gjør at det er et og annet man ikke ser. Slik selvransakelse kan føre til viktige justeringer i en institusjon som slett ikke er uforanderlig.

Debatten blir fort flagrende, fordi det er snakk om forskjellige fag som bruker forskjellige metoder og modeller. Men for å ta et eksempel litt på siden av selve kolonispørsmålet, fra mitt eget fag, litteraturvitenskap: Verkene til forfatteren Virginia Woolf ble lenge undervurdert av britiske akademikere, og sett på som narsissistiske navlebeskuelser fra en tid da Europa brant. Men de ble holdt i hevd særlig av feminister, og har de siste tiårene blitt anerkjent som noe av det fineste som er skrevet, som ikke først og fremst taler til feminister eller kvinner, men til alle.

Videre har en tenker som amerikanske James Baldwin blitt lest mye som en representant for en dobbel minoritetsposisjon - Baldwin var svart og homofil - mens han i stadig større grad blir sett på som én som beskriver den menneskelige tilstand på en like relevant måte som kollegaer i de etniske og seksuelle majoritetene. Den som er i flertall, har ikke hevd på å ha det mest allmenngyldige perspektivet. Denne vàrheten, for at ens eget ståsted ikke er noe faststøpt og objektivt, omgitt av eksotiske supplementer, har ingen vondt av.

Samtidig er vitenskapen et felt der rigid representativitetstenkning kan virke ødeleggende. Det er en banal grunn til at vitenskapshistorien er dominert av hvite menn. Det var først og fremst hvite menn som hadde tilgang til lange utdannelser og innflytelsesrike stillinger. Kvinner ble systematisk holdt utenfor og ville i liten grad ha mulighet til å hevde seg; det samme gjaldt menn som ble ansett som mindre respektable. Å bygge ned disse hindringene har vært en av historiens viktigste kamper. Men en kan ikke rokke ved det faktum at hindringene har vært der.

En konsekvens av dette, er at den som vil forstå vitenskapshistorien, må forstå tenkningen til de hvite mennene som har formet den. Det gjøres så klart i de beste hensikter, men det virker fryktelig nedlatende når rasjonaliteten selv fremstilles som noe hvitt, vestlig, og besmittet av kolonialiseringen. Det er som om en sier til forskere som for eksempel har bakgrunn fra afrikanske land at de for bestandig må stå utenfor. Fordi de i hundrevis av år ikke kunne stige i gradene, må de vitenskapelige idealene forstås som noe fremmed for dem, noe de må skånes for. Det er en form for omsorg jeg ikke unner noen.

OsloMet-forsker Cecilia Salinas skriver at «Moderniteten er et resultat av kolonitiden, og dermed er Modernitet og kolonialitet forstått som uløselig forbundet med hverandre». Det er en voldsom påstand og en ensidig fremstilling av dette svære som kalles modernitet. Modernitet rommer enorme teknologiske nyvinninger som er blitt brukt til livredding og massemord; en kamp for større frihet for enkeltmennesket og den eksistensielle ensomheten som har fulgt med. Disse bevegelsene kan ikke bli definert av å ha vokst frem i kulturer som også var kolonimakter. Moderne vitenskap har frembrakt evolusjonsteori, vaksiner og liberalt demokrati.

Vi kan ikke se på slike fremskritt som besudlet fordi prosessene bak dem delvis var finanisert av ressurser fra undertrykkede kolonier. Men vi kan, og bør, være årvåkne for at vi har blinde flekker, og forsøke å se litt skarpere.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.