Hvor Tarantino stjeler

Vi har sett noen av filmene Quentin Tarantino har lånt fra til «Kill Bill»-filmene.

(Dagbladet.no): At Tarantino er filmnerd, hersker det liten tvil om. Både i teori og praksis hagler det med referanser, inspirasjonskilder og rene tjuerier.

- Det er resirkulert med en vri. Det er jeg som lager filmen, sett med mine egne øyne, noe som aldri er gjort før fordi jeg er unik. Ikke bedre, men unik, sier Tarantino til Newsweek.

Og Tarantino har et poeng der. Kill Bill-filmene fremstår som en speeda filmnerds berserkgang i verdens beste videosjappe. Hans tidligere filmer «Jackie Brown», «Pulp Fiction» og «Reservoir Dogs» kan vel alle kalles tjuerier til en viss grad, men denne gangen har Tarantino satt sammen en kinofil suppe til å bli imponert av, både i antall populærkulturelle referanser, men også som en selvstendig filmopplevelse.

«Tarantinos originalitet og virtuositet holder helt til mål», mente Dagbladet og kastet en femmer.

Nerder

Det krever selvfølgelig en meget filminteressert person for å følge Tarantinos ferd gjennom filmhistorien. Dem finnes det mange av. På internett. På arkivsiden Tarantino.info har gjengen bak nettstedet listet opp en hel rekke med filmer de mener har tilknytning til Kill Bill-filmene.

Har finner vi en rekke filmer fra kampsportfilmens mekka, filmstudioet Shaw Brothers. En av dem er «Master Killer» med George Liu. Han har også rollen som Uma Thurmans kampsport-trener Par Mei i volum 2. Her finner du også legendens Bruce Lees siste film, «Game of Death». Ser du den skjønner du hvor inspirasjonen til Uma Thurmans dress kommer fra.

Hvem robbes?

I januar og februar viste Cinemateket i alt 14 filmer inspirert av spørsmålet «hvis Quentin Tarantino er en tyv, hvem ble egentlig robbet?». En av filmene var den svenske exploitation-klassikeren «Thriller - En grym film». Filmen ble forsøkt solgt som den «mest korrupte og fordervede volden du noen gang kommer til å se», og ble et offer for svensk sensur.

Christina Lindberg spiller en ung jente, stum på grunn av seksuelle overgrep, som er tvunget til prostitusjon og narkotika av en hallik som også stikker ut et øye på henne. Det er duket for hevnens time. Temaet, eller sjangeren, voldtekt-hevn (rape-revenge) er en klar inspirasjon for Tarantino i «Kill Bill». I tillegg er Darryl Hannahs skikkelse en direkte estetisk viderføring av Lindbergs rolle.

«Tarantino sier selv at denne filmen var en gigantisk inspirasjonskilde for Kill Bill og at Daryl Hannas karakter er direkte basert på Madeleine i Thriller (eller They Call Her One-eye som den heter på engelsk), helt ned til kostymene og hvordan øyelappen matchet fargene på klærne», skrev Cinemateket i sin omtale av filmen.

Regissør Bo Arne Vibenius har her skapt en i første omgang visuell film der intensiteten økes av Lindberghs stumhet som også gir en viss sympati til figuren. «Kill Bill vol. 1» er jo heller ikke spesielt dialogdrevet, for å si det forsiktig.

Japansk hevn

«Lady Snowblood» er en japansk hevnfilm Tarantino bare er nødt til å ha sett i forkant av spesielt volum 1, både visuelt og tematisk. Som i Kill Bill, handler «Lady Snowblood» om kvinner som tar hevn for uretten som er gjort mot dem.

Meiko Kaji spiller den unge hevneren Yuki hvis far er drept mens mora ble voldtatt og havner i fengsel. Yuki fødes i fengsel og oppdras til en kampsport-maskin innstilt på hevn. Filmen er visuelt fantastisk og kreativ i sin antagelige pengenød. Sekvenser som ble for dyre å filme, løses med illustrasjoner og still-bilder.

Når du ser «Lady Snowblood» og «Thriller - en grym film» er det helt slående hvor mye Tarantino har lånt. Førstnevnte er nærmest et veikart for Tarantino der de to filmene nesten møtes i den maskekledde og voldelige klimakset. Og når Uma Thurman sprayer snøen rød med Lucy Lius blod mot slutten av «Kill Bill vol. 1», er lydsporet Meiko Kajis sang fra den opprinnelige japanske filmen.

Entusiastisk

Så det er på tide å avfeie Tarantino som tjuvradd uten en original tanke i hodet? Det blir litt for enkelt. For det første kan man ikke avskrive filmskapere som lar seg inspirere i større eller mindre grad. Tarantino selv trekker frem Indiana Jones-filmene som en tilsvarende hyllest. Der Tarantino får et kick ut 70-talls kampsportfilmer og spaghettiwesterns, så kikket Steven Spielberg og George Lucas mot 30-tallet.

Og i jungelen av oppfølgere og nyinnspillinger er filmentusiastene en økende ressurs. I fjor skrev Salon.com om hollywoodmaktens økende interesse for videonerder.

- Det skjer hele tida. En eller annen i filmindustrien føler seg uinspirert, stikker innom og spør: «Hvilken nyinnspilling skal vi gjøre i år. Hva leier folk? Har du noen andre filmer med store fete grekere i?», fortalte Leo Shimabukoro til nettstedet. Han eier Beverly Videocenter som ligger i samme strøk som Hollywoods talenbyråer.

Et annet poeng, som den engelske avisa The Guardian trekker frem, er at Tarantino viser frem marginale filmer som ellers aldri ville fått oppmerksomhet. Cinematekets visninger fulgte denne logikken da de satte opp sin serie om filmer regissøren er inspirert av:

«Lista kan gjøres så lang som man vil, men vi får nøye oss med disse 14 filmene og vite at de fleste av de er sjeldne titler som det kan gå lang tid før man vil få sjansen til å oppleve på kino».

LADY SNOWBLOOD</B><BR>Toshiya Fujita
THRILLER – EN GRYM FILM<br> Bo A. Vibenius
THE STREET FIGHTER<br> Shigehiro Ozawa
THE SILENT FLUTE<br> Richard Moore
OUTSIDERBANDEN<br> Jean-Luc Godard
THE RETURN OF THE STREET FIGHTER<br> Shigehiro Ozawa
SNUFF BOTTLE CONNECTION<br> Liu Le Le / Tung Kan Wu
THE INGLORIOUS BASTARDS<br> Enzo G. Castellari
DEATH RIDES A HORSE <br>Giulio Petroni