SAMHOLD: «Bromark mener at «Hvor var du»-spørsmålet er ekskluderende, men er det ikke tvert imot inkluderende?» 
Foto: Thomas Winje Øijord / NTB scanpix
SAMHOLD: «Bromark mener at «Hvor var du»-spørsmålet er ekskluderende, men er det ikke tvert imot inkluderende?» Foto: Thomas Winje Øijord / NTB scanpixVis mer

Hvor var du 22. juli?

Alle er ikke like sterkt berørte, men alle er berørte.

En sommerdag i fjor har etset seg inn i vår kollektive hukommelse. Som en del av dekningen ett år etter, har VG og NRK opprettet interaktive kart der man kan plotte inn hvor man var og fortelle sin historie fra 22. juli, med vignetten «Hvor var du?» Dagsavisens debattredaktør Stian Bromark er mildt sagt kritisk, og skrev lørdag at: «Det bringer med seg malplasserte konnotasjoner - den ironiske lettheten som gir assosiasjoner til en «happening», en invitasjon til å fortelle morsomme, mimrende «husker du»-aktige anekdoter.»

Som han påpeker har Dagbladet hatt «Hvor var du da Oddvar Brå brakk staven» som spalte i mange år. Men det er ikke rundt sportsbegivenheter man først og fremst bruker spørsmålet. Det første eksempelet nålevende nordmenn husker, er da John F. Kennedy ble skutt. Midt under den kalde krigen skapte det mye usikkerhet og folk gråt i gatene over den populære presidenten. Drøye 20 år seinere ble Olof Palme skutt. Dette beskrives i dag som et nasjonalt traume for svenskene. Så kom 11. september 2001.

Det er ikke rart det har blitt vanlig å spørre andre hvor de var 22. juli. Dette er en hendelse alle har lagret i hukommelsen fordi det var en sterk følelsesmessig opplevelse. Et sjokk, blandet med vissheten om at verden aldri helt ville bli den samme. Mange kjente smellet fra bomba, kanskje håpet man i det lengste at det var en gasseksplosjon. Alle leste ordene man aldri har lest før, «det har gått av en bombe i regjeringskvartalet i Oslo sentrum». Mange så gater de kjente, som plutselig var fulle av støv, glass og ødelagte fasader. Man tenkte over hvem som kunne stå bak og hvordan det kunne skje.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mange forteller dessuten om sjokket morgenen 23. juli da omfanget av massedrapet ble klart. Om vanskeligheten med å forstå at så mange unge mennesker ikke skulle bli eldre og tanken på alle dem som hadde mistet en venn, eller et familiemedlem. Så forteller de om første gang sjokket la seg så mye at de klarte å gråte, eller at de ikke klarte å le på mange dager.

Behovet for å snakke om hvor man var, handler om sosial samhandling og prosessen med å bearbeide det som har skjedd. Slik at man etter hvert kan gå videre og fortsette sitt hverdagsliv. Det må man jo.

Det er ingen tvil om at det er AUF-erne, deres familier og de som ble rammet av bomba i regjeringskvartalet som har det aller verst. Men alle andre nordmenn har også opplevd at den verste massakren i nyere historie har kunnet skje i Norge. Vi har måttet ta innover oss at en rotnorsk gutt fra Oslo vest kunne bli verdens første kontrajihadistiske terrorist og at tryggheten vi har følt når vi går på gata, ikke lenger kan tas for gitt.

Bromark mener at «Hvor var du»-spørsmålet er ekskluderende, men er det ikke tvert imot inkluderende? Det er et spørsmål man kan stille til hvem som helst, fordi alle i Norge husker hvor de var. På den måten kan det enkle spørsmålet om geografi bidra til at man nærmer seg hverandre, fordi man er sammen om opplevelsen.

Kommentaren er sikkert velment. Men det er vanskelig å se noen god grunn til at AUF-erne og de berørte fra regjeringskvartalet skal måtte skjermes for andres følelse av sjokk over de samme hendelsene. Det er å redusere det fra et nasjonalt traume til en enkeltstående kriminell handling. For til syvende og sist skjedde dette oss alle. Selv om ikke alle opplevde det verste.

Som tidligere annonsert var artikkelen bare åpen til kl. 16. på grunn av mindre kapasitet kveldstid.

Følg oss på Twitter