UTROLIG 1: 11. september 2001 raste tårnene sammen etter å ha blitt truffet av to fly. Foto: SCANPIX / REUTERS/Sean Adair
UTROLIG 1: 11. september 2001 raste tårnene sammen etter å ha blitt truffet av to fly. Foto: SCANPIX / REUTERS/Sean AdairVis mer

Hvor var du da disse tårnene raste sammen?

Folkesport med kunstneriske uttrykk.

Denne folkesporten - forsøkene på å plassere seg selv midt i historien - har også fått kunstneriske uttrykk. I de ti åra som er gått etter det amerikanere omtaler som sitt nasjonale traume, har en rekke forfattere prøvd å bearbeide traumet litterært. Don DeLillos «Mannen som faller» og Jonathan Safran Foers «Ekstremt høyt og utrolig nært» er av de mer vellykte resultatene.

Mange forfattere har vegret seg for å gå inn i materien. Den lukter fortsatt svidd. De vet at folk «som var der» har så sterke bilder i hodene sine, at de ikke engang vil forsøke å tilby alternative refleksjoner.

En som likevel har gjort det, riktignok full av bange anelser, er den irske forfatteren Colum McCann. Romanen «La kloden spinne» som er ute på norsk akkurat i disse dager, innbrakte ham den prestisjetunge National Book Award i 2009. Jeg møtte ham like etterpå, mens han fortsatt var en smule forskrekket over at han - en Dublin-gutt - kunne vinne en amerikansk pris for en New York-historie. Men, som han sa: - En av de mest ekstraordinære tingene ved 9/11 var hvordan alle følte eierskap til begivenheten, i alle hjørner av verden.

Colum McCann bor i New York. Han er gift og har barn med en amerikansk kvinne. På ei hylle over skrivebordet hans, der romanene blir til, står et par sko. Det er skoene til hans svigerfar, en advokat som hadde kontor i det første av tvillingtårnene som ble truffet av terroristenes fly.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I disse skoene gikk svigerfaren ned fra 59. etasje og nådde ut på gata 90 sekunder før bygningen raste sammen.

UTROLIG 2: 7. august 1974 balanserte Phillippe Petit fra tårn til tårn på line. Foto: FRA DOKUMENTARFILMEN «MAN ON WIRE»
UTROLIG 2: 7. august 1974 balanserte Phillippe Petit fra tårn til tårn på line. Foto: FRA DOKUMENTARFILMEN «MAN ON WIRE» Vis mer

Han fortsatte bare å gå, hele veien fra det som nå kalles Ground Zero nederst på Manhattan, og opp til McCann-familiens leilighet på 71. gate. Dekket av støvet fra World Trade Center kom han inn og ble møtt av McCanns lille datter som utbrøt: «Bestefar brenner!» Nei da, forklarte de voksne, det er bare røyken fra bygningene som henger igjen i klærne hans. «Nei, nei, han brenner innenfra!», sa den lille.

De skitne klærne ble dumpet i søpla og McCanns svigerfar erklærte at han aldri ville se eller lese noe som helst om 9/11, fordi han hadde opplevd det og ville slippe å tenke på det igjen noensinne.

Men svigersønnen har altså tatt vare på skoene, han forteller at han tok dem fram mens han skrev «La kloden spinne». De er fortsatt dekket av dette støvet som Colum McCann fantaserer om: - Inneholder det et fragment av noens øyenvipp? En flis fra et skrivebord? Papirfjon fra en søppelkurv?

Det fine - og uvanlige - med Colum McCanns 9/11-roman er at 11. september 2001 knapt er nevnt i boka. Den handler faktisk om 7. august 1974, da den franske linedanseren Phillippe Petit i all hemmelighet spente opp en kabel mellom World Trade Centers to tvillingtårn og krysset avgrunnen eller trosset tyngdeloven, alt ettersom man ser det.

Mange så det, og perspektivet i romanen tilhører et utall newyorkere som akkurat den dagen vender blikket opp mot himmelen og ser det - det ufattelige. Og derfra går det en bro til neste gang alles blikk er himmelvendt mot de skjebnetunge tårnene.