Jeg vet i alle fall hvor Kjetil Rolness var. Han var på vei til tastaturet for å moralisere over at noen til sist gjorde noe mer i kampen mot hatsprederne enn å skrive syrlige helgekommentarer med relativiserende spark i alle retninger.

Det er en legitim diskusjon hvordan man skal møte høyreradikale agitatorer. Lunkne skuldertrekk som om dette bare er debattanter på linje med alle andre, eller som om spørsmålet om hvorvidt vi befinner oss i en borgerkrig bare er enda en akademisk diskusjon, er imidlertid neppe et adekvat tilsvar.

Selv valgte kulturkrigeren Rolness å gi sivilisasjonskrigeren Hege Storhaug legitimitet på det tidspunktet hvor hun hadde begynt å tippe i autoritær retning. Å bli sint i møte med dem som jobber daglig for å utbre fiendebilder, kan være på sin plass. Å flørte med dem – ikke.

I uka som har gått siden Dagsnytt Atten-debatten har jeg flere ganger stått sammen med to personer med et generelt liberalt sinnelag, ulike par hver gang, og hvor akkurat det samme har gjentatt seg: Den ene har uttrykt glede, takknemlighet og rett og slett lettelse over at Trædal ikke godtok at man er forpliktet til å opprettholde debattsalongenes smil og vennlighet straks høyreradikalere ikler seg dress. Den andre har uttrykt bekymring for at man på denne måten vil støte fra seg mennesker, og tape den større debatten.