FÅR SKYVE GRENSER: Det er riktig ikke å godta at Helge Lurås (bildet) med sin etnonasjonalisme og Rustad med sin borgerkrigsmentalitet skal skyve på stadig flere grenser i retning av frykt, hat og åpen konflikt, uten at det skal ha noe å si for hvordan de møtes i studio, skriver artikkelforfatteren. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
FÅR SKYVE GRENSER: Det er riktig ikke å godta at Helge Lurås (bildet) med sin etnonasjonalisme og Rustad med sin borgerkrigsmentalitet skal skyve på stadig flere grenser i retning av frykt, hat og åpen konflikt, uten at det skal ha noe å si for hvordan de møtes i studio, skriver artikkelforfatteren. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpixVis mer

Stammekrigerens helgekommentar:

Hvor var du da Eivind Trædal satte de norske alt-righterne på plass?

Vi trenger ikke å samles i sentrum, og strengt tatt er det nokså få av oss som gjør det. Det er ikke meningen i et demokrati, og heller ikke behovet.

Meninger

Jeg vet i alle fall hvor Kjetil Rolness var. Han var på vei til tastaturet for å moralisere over at noen til sist gjorde noe mer i kampen mot hatsprederne enn å skrive syrlige helgekommentarer med relativiserende spark i alle retninger.

Det er en legitim diskusjon hvordan man skal møte høyreradikale agitatorer. Lunkne skuldertrekk som om dette bare er debattanter på linje med alle andre, eller som om spørsmålet om hvorvidt vi befinner oss i en borgerkrig bare er enda en akademisk diskusjon, er imidlertid neppe et adekvat tilsvar.

Selv valgte kulturkrigeren Rolness å gi sivilisasjonskrigeren Hege Storhaug legitimitet på det tidspunktet hvor hun hadde begynt å tippe i autoritær retning. Å bli sint i møte med dem som jobber daglig for å utbre fiendebilder, kan være på sin plass. Å flørte med dem – ikke.

I uka som har gått siden Dagsnytt Atten-debatten har jeg flere ganger stått sammen med to personer med et generelt liberalt sinnelag, ulike par hver gang, og hvor akkurat det samme har gjentatt seg: Den ene har uttrykt glede, takknemlighet og rett og slett lettelse over at Trædal ikke godtok at man er forpliktet til å opprettholde debattsalongenes smil og vennlighet straks høyreradikalere ikler seg dress. Den andre har uttrykt bekymring for at man på denne måten vil støte fra seg mennesker, og tape den større debatten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

SKAPT BRÅK: Debatten mellom Rune Berglund Steen, Eivind Trædal, Document.no-redaktør Hans Rustad og Resett-redaktør Helge Lurås i NRKs Dagsnytt Atten forrige mandag har skapt debatt den siste uka. Faksimile/skjermdump: NRK Dagsnytt Atten
SKAPT BRÅK: Debatten mellom Rune Berglund Steen, Eivind Trædal, Document.no-redaktør Hans Rustad og Resett-redaktør Helge Lurås i NRKs Dagsnytt Atten forrige mandag har skapt debatt den siste uka. Faksimile/skjermdump: NRK Dagsnytt Atten Vis mer

Begge to har rett. Noen ganger er det riktig å gjøre det klart at aktører som Lurås og Rustad beveger seg utenfor det alminnelige meningsspekteret, noe Rolness for øvrig illustrerer godt i sin beskrivelse av dem. Det er riktig ikke å godta at Lurås med sin etnonasjonalisme og Rustad med sin borgerkrigsmentalitet skal skyve på stadig flere grenser i retning av frykt, hat og åpen konflikt, uten at det skal ha noe å si for hvordan de møtes i studio.

De utgjør ikke naturlige deler av et offentlig ordskifte, så mye som en trussel mot det. Samtidig er det selvsagt lett å være enig i at vi ikke vinner kampen mot den norske utgaven av alt-right hvis dette skulle være tilnærmingen hver gang.

Rolness bruker selvsagt debatten om Dagsnytt Atten-debatten til det han alltid gjør – å late som om han er en nøytralt posisjonert overdommer med makt og myndighet til å definere og utdefinere. For dem som har fulgt ham gjennom et par år, og ikke minst sett hvordan han regelmessig går etter andre debattanter som om han er på troféjakt, blir dette litt som om han plutselig skulle insistere på at han bare er Kjetil Rolness, en litt tilkneppet fyr fra bygda som stirrer blygt på damer på byen, og som har ingenting som helst å gjøre med hvordan Jens Pikenes har vrikket julen inn år etter år.

Kjekt er det sikkert å kunne sjonglere alter ego-ene sine etter ønske og behov. Nå er Rolness ikke lenger fyren som har spesialisert seg på populistiske forenklinger om innvandringspolitikken fra et negativt perspektiv, eller løftet fram Storhaug som en sannhetens røst når mange omsider hadde forlatt hennes side. Nå er Rolness sentrum. Mer enn det: Han var visst der hele tiden. Kanskje han forestiller seg at han har oppfunnet det også, for alt jeg vet.

Rolness er generelt ganske sjenerøs overfor seg selv når han beskriver sin utsagnsposisjon. Han representerer visstnok det «rasjonelle», dem som vurderer fra sak til sak, mens andre er akk så mye mindre rasjonelle. Etter hvert vil det nok komme en Microsoft-applikasjon som reagerer på logiske feil og selvforherligende skrivekunst, fortrinnsvis en slags autokorrektur-funksjon. Inntil videre bør man helt på egen hånd være mistenksom når noen har et så ukritisk blikk på egen herlighet.

Rolness forsøker samtidig å plassere Trædal og meg som ytterpunkter til Helge Lurås og Hans Rustad. Jeg vil imidlertid håpe at de fleste av oss, også de som definerer seg som tilhørende sentrum, utgjør et ytterpunkt til høyreradikale aktører som disse.

SV-ere utgjør et ytterpunkt til dem, men det gjør de fleste Høyre-folk også, det vil si alle oss som ikke tror vi befinner oss i en borgerkrig. Det er en viss intellektuell latskap i denne utdefineringen fra Rolness. Jeg spør meg om Rolness engang er helt oppriktig, eller om det bare er stilistisk sett enklere å operere med slike motsetninger når man polemiserer.

Noe av det mest ytterliggående jeg har ment de siste årene, er for øvrig at man ikke burde låne ut scener til høyreekstremister. Det gjør meg en del mindre radikal enn den konservative, britiske regjeringen, som nettopp nektet den østerrikske høyreekstremisten Martin Sellner adgang til landet. Jeg mente til sammenligning bare at han burde nektes podium i en bokhandel i Oslo.

I en norsk offentlighet, hvor sentrum har forflyttet seg mot høyre, og hvor man i økende grad synes å betrakte verden omkring som om den ikke har noe å lære oss, er et mer moderat standpunkt enn den britiske regjeringens imidlertid å regne som et ytterpunkt. Det er egnet til å vekke bekymring.

I asylpolitikken er jeg så radikal at jeg mener vi bør følge FNs standarder, men også dette blir vel for et ytterpunkt å regne hos Rolness.

Litt komisk er det at det eneste Rolness klandrer meg for, i alle fall ved denne anledningen, er at jeg en tid tilbake skrev en kronikk som kritiserte nettopp ham. Det verste man kan si om den kronikken er nok at jeg var sånn omtrent like skarp i tonen som han selv gjerne er.

Bakgrunnen var at han blant annet hadde latterliggjort en norsk kvinne som hadde reist til Paris for å oppsøke en av de afghanske tenåringene som hadde flyktet dit fra Norge, etter den elendige behandlingen her. Etter mange års arbeid med mennesker på flukt har jeg ikke alltid sansen for det når folk som krever hardhet, vet lite om og knapt noen gang har møtt menneskene de krever hardhet mot, og uttaler seg med den menneskelige avstandens omtrentlighet.

Det er selvsagt her Ullevål Hageby kommer inn. Rolness synes å ha reagert særlig på at jeg trakk inn hans bostedsadresse. Poenget er enkelt: Når en person som sitter i trygghet på en av de bedre adressene på kloden, tar til orde for en hard behandling av mennesker på flukt, og dertil peker nese av dem som bruker egen tid og egne penger for å hjelpe dem, er det ikke urimelig å spørre hva skribentens egen overflod har å si for perspektivet. I tillegg til det generelt usympatiske i opplegget, selvsagt.

Det snakkes mye om polarisering i disse dager. Problemet er ikke at folk har ulike synspunkter. Dette samfunnets store dialoger må kunne romme alle synspunktene som går i alle fall fra Rødt til Frp, om enn helst den utgaven av Frp som ikke tegner et bilde av andre partier som nasjonens fiender. Noe mindre enn denne spennvidden er klamt og udemokratisk. Vi trenger ikke å samles i sentrum, og strengt tatt er det nokså få av oss som gjør det. Det er ikke meningen i et demokrati, og heller ikke behovet.

Det vi trenger, er en felles front mot de som tyr til hatefull og konspiratorisk retorikk, eventuelt med innslag av borgerkrigsfantasier. Det kanskje mest alvorlige Rolness gjør med sitt bidrag i denne debatten, er å forkludre dette skillet.

Det er simpelthen ikke med aktører som Rustad og Lurås den politiske samtalen som former samfunnet skal gå, og det er ikke her den eventuelt bryter sammen. Samtalen bryter sammen først hvis vi tillater at de som sprer frykt, fordommer og hat, får for stor innflytelse over det brede politiske spekteret av meningsbærere som er i stand til å både diskutere og krangle med hverandre uten å fantasere om borgerkrig.

Vel så alvorlig er det inntrykket Rolness etterlater av at det hele uansett er en sport, hvor hovedpoenget er hvilke hoder han håper å kunne henge over skrivebordet sitt denne helgen.

Rolness representerer kanskje et slags sentrum på den innvandringskritiske fløyen (at det skulle være den «liberale» fløyen, lyder litt ukurant i mine ører, gitt hvor illiberal han framstår i møte med mennesker på flukt), men det er heldigvis noe ganske annet enn et egentlig sentrum.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook