Hvor var Høyre?

Francis Sejersted er den betydeligste norske historiker i vår tid. I går presenterte Pax forlag hans samlede verker.

DET VAR SOM

formann i Nobelkomiteen Francis Sejersted for alvor trådte inn i nordmenns hytter og hus. Nå er han vår fremste ivaretaker av det frie ord som leder av institusjonen Fritt Ord. Men det er god sammenheng i dette. Hans liv har dreid seg om både fred og fritt ord, begge deler en forutsetning for å drive med det han egentlig er: historiker, og det han helst vil studere: demokratiet.

I GÅR KUNNE

hans forlag gjennom 25 år, Pax, presentere Sejersteds samlede verker på staselige Linderud gård i utkanten av Oslo. Det har vært et sted for så vel næringsliv som kulturliv gjennom 300 år - en gang var jo de to sammenfallende. Det som er tatt med i samlingen, utgjør en tredjedels meter i bokhylla. Det vitner om et solid arbeidsliv og spenner fra hans svenneprøve, «Fra Linderud til Eidsvold værk» - grunnsteinen i faget økonomihistorie ved Universitetet i Oslo - til «Norsk idyll?» - som trekker historiske linjer gjennom to århundrer fram til dagen i dag. Og snart kommer hans bidrag til den norsk-svenske unionshistorien.

NORSK HISTORIESKRIVING

har i 150 år handlet om bønder og arbeidere. Med Francis Sejersted fikk også det norske borgerskapet sin historiker. Sentrale begrep i hans historieoppfatning er demokrati og rettsstat. Han har opponert mot den oppfatningen at politisk kamp egentlig er en interessekamp. Han har insistert på at retten har en selvstendig funksjon. Den binder aktørene og skaper forutsigbarhet i samfunnslivet. Begge er en forutsetning for et fritt næringsliv og demokratisk styring. I dag kan han konstatere at nettopp hans syn har slått igjennom. Det er bare å lese Maktutredningen.

TRE OMRÅDER INNENFOR

historiefaget står sentralt i Sejersteds verk: Den økonomiske historien, teknologihistorien og den politiske historien. I de to første disiplinene har han vært ei bru mellom de to kulturer, som C.P. Snow skrev om i 1950-åra. Gjennom sine studier i økonomi og teknologi har Sejersted prøvd å forstå forutsetningene for økonomisk vekst og samfunnsmessig framgang. Som politisk tenker har han sans for plan. Han er en utviklingsoptimist og representerer så visst ingen konservativ dekadanse. Som allmennhistoriker fikk han også ansvar for Høyres historie, men det var bare Kåre Willoch som leste den, og jeg tror han har grepet den først nå. Rett brukt kunne Sejersted ha blitt Høyres ideolog, men partiet kjente ham ikke. I stedet fikk de Victor Norman. Nå er partiet på ville veier i sin enkle nyliberalisme, der verken statens eller næringslivets rolle i det norske system er forstått.

DET VAR DA

heller ingen representanter for Høyre til stede under gårsdagens presentasjon. Det var heller ingen til stede fra Historisk institutt, som i disse dager feirer 50 år. Begge skal jo i en viss forstand være et sted for konservative. Jeg har tidligere betegnet Trygve Bull som vår siste verdikonservative. Jeg tror jeg må revidere meg selv: Han ble den nest siste. Francis Sejersted er den siste.