Hvor verdifullt er husarbeidet?

NÅR EN MANN

gifter seg med sin husholderske, går nasjonalinntekten ned. Slik spissformulerte den nyklassiske økonomen Arthur Cecil Pigou for 70 år siden spørsmålet om husarbeidets økonomiske betydning. Paradokset er åpenbart: Husholdersken fortsetter som før, men med bryllupsklokkene forsvinner hennes arbeid ut av markedet og inn i privatsfæren. Husarbeid for ektefelle og familie har i en slik forståelse ingen relevans for nasjonens økonomi.

Tankegangen er blitt dagligdags. Vi har få problemer med å definere én og samme aktivitet som enten en kjærlighetshandling, eller en del av den økonomiske produksjonen. Likevel, dette klare skillet verken er eller har vært en helt opplagt sak. Det ulønnede husarbeidet har bestandig hatt en motsetningsfylt plass i den moderne markedsøkonomien. I løpet av de siste drøyt hundre årene har husarbeidet og husmødrene vært oppfattet og omtalt vekselvis som økonomisk aktive eller inaktive, som hjemmets arbeidere eller som forsørgede. Som et internasjonalt unntak ble den beregnede verdien av husmødrenes arbeid til og med tatt med i det norske bruttonasjonalproduktet noen år på slutten av 1940-tallet.

FOR EN HISTORISK

undersøkelse av husarbeidets endrede samfunnsmessige status er den offisielle statistikken interessant. Gjennom inndelingsprinsipper og kategorier strukturerer statistikken vårt bilde av hvordan samfunnet fungerer. Statistikksystemet har en spesiell rolle som formidler mellom statlig forvaltning og vitenskapene om samfunnet. I moderne tid har ikke minst økonomisk teori hatt stor betydning for statistikken.

Diskusjonen om hva som skal omfattes av begrepet økonomi og hvilket arbeid som skal kalles produktivt, er like gammel som økonomifaget. Siden slutten av 1800-tallet har den nyklassiske skolen hatt dominerende betydning for fagets utvikling. For nyklassikerne er det prisdannelsen i markedet som gir faget dets store fortrinn framfor andre samfunnsvitenskapelige fag: Muligheten til å analysere en sosial mekanisme, markedet, som presise matematiske uttrykk. Dette har gjort økonomifaget nyttig for produksjonen av tall om samfunnet.

FOLKETETELLINGENE

var gjennom hele 1800-tallet stammen i statistikksystemet. En viktig reform skjedde i de fleste land i løpet av århundrets siste par-tre tiår. Tidligere ble befolkningen gruppert først og fremst etter sosial stand og posisjon. Husholdet var den grunnleggende enheten både i det økonomiske systemet og i folketellingene. Fremveksten av den moderne kapitalismen stilte nye krav til statistikksystemet generelt og folketellingene spesielt. For å kunne utvikle en effektiv økonomisk politikk trengte myndighetene en kartlegging av nasjonens ressurser og aktivitet tilpasset den nye markedsøkonomien. I tråd med liberal ideologi ble enkeltindividets plass i produksjonen et hovedkriterium for folketellingenes kategorisering. For statistikerne skapte fremhevingen av det økonomisk aktive individet en problematisk restfaktor: Husholdningenes kvinner. Gifte kvinners arbeid foregikk både i og utenfor markedet. Statistikkens krav om å plassere alle i entydige, gjensidig utelukkende kategorier, tydeliggjorde gifte kvinners uklare individstatus.

DET ER IKKE

sikkert det gir mening å kalle Det statistiske sentralbyrås første direktør Anders Nicolai Kiær for en feministisk pioner. Men hans syn på samfunn og økonomi er interessant å sammenholde med senere feministisk kritikk. I Kiærs befolkningsstatistikk fra slutten av det 19. århundret er skillet mellom «arbeidende» og «ikke-arbeidende» en av de viktigste kategoriseringene. Ifølge folketellingen i 1875 livnærte 60,5 prosent av den mannlige og 61,6 prosent av den kvinnelige voksne befolkningen seg ved eget arbeid. Hvorvidt arbeidet var lønnet, var underordnet. Om husarbeidet kunne kalles produktivt eller ikke, var for Kiær ikke direkte knyttet til forestillingen om et marked, men utledet av hans tro på familiens betydning som grunnleggende samfunnsinstitusjon.

En tilsvarende logikk ble lagt til grunn da Kiær gjennomførte de første beregningene av nasjonens samlede inntekt. Betalt og ubetalt husarbeid utgjorde i 1891 mellom 80 og 100 millioner kroner, en ikke ubetydelig andel av en total inntekt på 580 millioner. For å komme fram til disse summene, ble antallet husmødre multiplisert med en gjennomsnittlig hushjelp-årslønn. Selv om Kiær anså spørsmålet om arbeidets verdi som et moralsk anliggende, var antatt verdi i markedet likevel målestokken når det ulønnede arbeidet skulle verdsettes.

MODERNE METODER

for å lage nasjonalregnskap ble utviklet i løpet av 1930- og 40- årene. Den prinsipielle uenigheten blant økonomer og statistikere var stor, også når det gjaldt hvordan det ulønnede arbeidet skulle håndteres. Både i USA og Europa ble det gjort en rekke beregninger av husarbeidets økonomiske verdi, som ble funnet å tilsvare et sted mellom 10 og 30 prosent av nasjonalinntekten. De fleste konkluderte med å anbefale at dette arbeidet ikke skulle regnes inn. Hovedbegrunnelsen var at dette ville minske regnskapenes mulighet til å måle sammenhenger mellom størrelser som arbeidsløshet, inflasjon og investeringer. Endringer i den store samfunnssektoren som det ulønnede husarbeidet tilhørte, hang ikke nødvendigvis sammen med de makroøkonomiske bevegelsene man ønsket å måle.

Til tross for dette, gikk mange likevel inn for å inkludere husarbeidet. I Norge forble dette en viktig tanke, slik det hadde vært siden Kiærs tid. Blant Arbeiderpartiets økonomiske ideologer i mellomkrigstiden ble det argumentert sterkt for regneverdien av husmødrenes arbeid. Da de første norske regnskapene ble lagt fram for årene 1946- 48, inngikk beregnet verdi av ulønnet husarbeid. Omstendighetene og debatten rundt beslutningen om først å inkludere husarbeidet, og senere om å utelate det, forteller mye om husmødrenes samfunnsmessige status, og utviklingen av sosialdemokratisk velferdsstatsideologi i det hele tatt.

DET NORSKE

eksempelet viser at nasjonalregnskapenes kategorier og begreper er resultater av historiske prosesser og forhandlinger. Dette er fortsatt en aktuell og viktig innsikt. Marilyn Warings klassiske kritikk av FNs standard for nasjonalregnskap hvis kvinner fikk telle (1989), setter søkelyset på den store politiske makten regnskapenes definisjoner har fått, og på hvordan det setter i system en usynliggjøringav kvinners arbeid. I dagens verden angår Pigous paradoks ikke minst det globale fattigdomsproblemet. Hvor godt egner nasjonalregnskapets begreper og kategorier seg til å beskrive økonomien i land der store deler av den samlede produksjonen fortsatt foregår utenfor markedet?