SIGNALER: Det viktige er hvilke grunner for senabort staten eksplisitt skal akseptere, skriver artikkelforfatterne. Bildet er fra demonstrasjonen i Oslo mot endringer i abortloven lørdag 17. november. Foto: Trond Reidar Teigen / NTB Scanpix
SIGNALER: Det viktige er hvilke grunner for senabort staten eksplisitt skal akseptere, skriver artikkelforfatterne. Bildet er fra demonstrasjonen i Oslo mot endringer i abortloven lørdag 17. november. Foto: Trond Reidar Teigen / NTB ScanpixVis mer

Abortsaken:

Hvordan abortloven diskriminerer

Snart vil en mengde genetiske tilstander og sykdommer kunne identifiseres tidlig i svangerskapet. Når fosterdiagnostikkens nye æra begynner, må vi ha en oppdatert abortlov som ikke diskriminerer.

Meninger

Vi har hevdet i et debattinnlegg at abortlovens § 2c bør endres fordi den åpner for seinabort begrunnet i påvist sykdom hos fosteret alene, noe som innebærer forskjellsbehandling av fostre avhengig av deres egenskaper.

For å unngå at lovverket diskriminerer ut fra egenskaper, er et alternativ å heller ta beslutningene ut fra § 2b, som åpner for seinabort når «omsorgen for barnet kan sette kvinnen i en vanskelig livssituasjon». Berge Solberg (17.11) kritiserer dette alternativet på to punkter.

For det første hevder Solberg at når vurderingen av kvinnens livssituasjon skal gjøres etter § 2b, vil fosterets avvik eller egenskap likevel måtte vurderes, både av kvinnen og nemnda.

Det viktige er imidlertid hvilke grunner for seinabort staten eksplisitt skal akseptere, gjennom lovverk, forskrift og instruks til abortnemndene. Selv om nemnda etter vårt forslag må vurdere hvordan kvinnens livssituasjon vil bli med et barn med den aktuelle tilstanden/sykdommen, så opphører tilstanden/sykdommen som sådan å være en selvstendig abortgrunn: Lovhjemmelen for seinaborten er hensynet til kvinnens livssituasjon, ikke fosterets egenskaper.

Er dette ordkløveri? Nei, det som kan framstå som subtile forskjeller har stor prinsipiell betydning. En analogi er til hvordan helsetjenesten tar pasientens alder i betraktning i prioriteringer. Hvis det at du har nådd en høy alder i seg selv skulle begrunne at du ikke blir prioritert til en dyr behandling, ville det være aldersdiskriminering. Det ville brutt med samfunnets erklærte verdigrunnlag; det ville også vært ulovlig.

Men det er både lovlig og medisinsk og etisk forsvarlig at alder indirekte spiller inn: Det at pasientens høye alder gjør at behandlingen virker dårligere, har høyere risiko for alvorlige bivirkninger eller gir mindre nytte fordi hun har kortere forventet levetid, kan alle være legitime argumenter i en gitt situasjon. Nedprioritering på slikt grunnlag innebærer ikke aldersdiskriminering.

Tilsvarende er det en vesensforskjell på om fosterets egenskaper alene kan begrunne seinabort – slik dagens § 2c innebærer – eller om det snarere blir en sentral faktor som tas i betraktning i en vurdering av kvinnens/parets livssituasjon. Det første er diskriminerende, det andre ikke.

For det andre medgir Solberg at fostre med og uten avvik forskjellsbehandles av § 2c. Men han hevder at dette ikke bryter med samfunnets prinsipp om likeverd. Grunnen er at fosteret på dette stadiet bare har et relativt rettsvern, et rettsvern som derfor kan trumfes av tungtveiende grunner. Men den eneste tungtveiende grunnen Solberg nevner, er hensynet til kvinnens livssituasjon.

Solberg har derfor foreløpig ikke gitt noe forsvar for at fostres rettsvern kan graderes utelukkende ut fra egenskaper ved dem selv, slik som kromosomtall. Det gjenstår å begrunne hvorfor dette ikke er et diskriminerende brudd på vårt samfunns prinsipp om likeverd.

Om ikke mange år vil fosterdiagnostikken trolig være i stand til å identifisere en mengde genetiske tilstander og sykdommer, fra milde til svært alvorlige, på et tidlig stadium i svangerskapet. Det er nødvendig at vi går inn i fosterdiagnostikkens nye æra med en oppdatert abortlov som ikke diskriminerer.

Lovens kompromiss må innebære «respekt for oss som lever med de diagnosene loven omfatter», som Guro Fjellanger, som selv lever med ryggmargsbrokk, skrev (15.11). Å endre §2c er én løsning for å hindre at lovverkets ordlyd diskriminerer.

Det viktigste er imidlertid ikke dette konkrete forslaget, men at vi som samfunn diskuterer hvordan lovverket kan oppdateres til nye forståelser av funksjonshemming, diagnoser og «alvorlig sykdom».