TUNNEL: Stortinget kan sees fra byggegropa i Nedre Vollgate hvor enorme masser er gravd ut for å gjøre plass til en ny tunnel. Tunnelen skal gå fra Rådhusgata og helt frem til det nye post- og varemottaket under Wessel plass.
Foto: Tore Meek / NTB scanpix
TUNNEL: Stortinget kan sees fra byggegropa i Nedre Vollgate hvor enorme masser er gravd ut for å gjøre plass til en ny tunnel. Tunnelen skal gå fra Rådhusgata og helt frem til det nye post- og varemottaket under Wessel plass. Foto: Tore Meek / NTB scanpixVis mer

Byggeskandalen:

Hvordan betale for Stortingsskandalen

Det er penger å hente fra tilskuddene til partiene.

Meninger

Som følge av stortingsskandalen, der det som opprinnelig skulle være en enkel oppussing til 70 millioner kroner, har blitt et enormt byggeprosjekt ute av enhver kontroll med en regning på (hittil) 2,3 mrd. kroner, har stortingspresident Olemic Thommessen foreslått at deler av sprekken skal dekkes over Stortingets eget budsjett. Det er i utgangspunktet et godt initiativ, noe som må sies å være en sjeldenhet fra presidentskapet i denne saken. Det han konkret foreslår, er imidlertid ikke spesielt gjennomtenkt eller virkningsfullt.

Spaltist

Haakon Riekeles

er samfunnsøkonom i Civita.

Siste publiserte innlegg

For det første foreslår han ansettelsesstopp i Stortingets administrasjon. Det kan være fornuftig, i og med at administrasjonen allerede består av cirka 450 ansatte, eller over dobbelt så mange som antall stortingsrepresentanter. Men med mindre Olemic Thommessen og resten av presidentskapet i utgangspunktet planla en voldsom vekst i den allerede store administrasjonen, så innebærer ikke en stopp i nye ansettelser en særlig stor besparelse.

Det andre forslaget er å kutte på vedlikehold. Det er en særdeles dårlig idé. Formodentlig skal vi ha et Storting i fremtiden også. Å la være å vedlikeholde et bygg betyr bare at man utsetter, og ofte øker, kostnadene. Det er et velkjent problem at mange politikere er mer glade i å bevilge midler til nye, flotte prosjekter (som for eksempel overdimensjonerte postmottak med lange tunneler), enn i å bevilge det som er nødvendig for å vedlikeholde infrastrukturen og byggene vi allerede har. Å fortsette på den måten er ikke en god løsning på stortingsskandalen.

Her er noen andre konkrete forslag til kutt som Stortinget kan vedta, for å finansiere deler av byggeskandalen. Noen er først og fremst symbolske, mens andre bidrar til en reell inndekning av deler av kostnadene.

Det første og mest åpenbare forslaget er å kutte i stortingspresidentens og resten av presidentskapets godtgjørelse for resten av denne perioden, slik at godtgjørelsen kommer på samme nivå godtgjørelsen til de andre stortingsrepresentantene. Stortingspresidenten tjener det samme som statsministeren, drøye 1,6 millioner kroner. Det er 700 000 kroner mer enn vanlige stortingsrepresentanter. Stortingspresidenten har, i tråd med det som er i ferd med å bli en norsk tradisjon, valgt å ta ansvar ved å bli sittende. Da er det rett og rimelig at han ikke får ekstra betalt i tillegg.

Første visepresident har et tillegg på 14 prosent i forhold til andre representanter, mens resten av presidentskapet har et tillegg på sju prosent. Hvis hele presidentskapet fikk samme lønn som øvrige representanter resten av perioden, vil det spare inn tre mill. kroner. Det er selvfølgelig svært lite i forhold til den enorme kostnadssprekken, men siden det tross alt er presidentskapet som har det direkte ansvaret for skandalen, er det naturlig å starte her.

En innvending mot dette forslaget er at det bare er én i dagens presidentskap som også var i det forrige presidentskapet, og ingen som var i presidentskapet før det igjen. De mest fundamentale feilene i prosjektet ble begått for to perioder siden, og den mangelfulle oppfølgingen og manglende viljen til å kutte i prosjektet eller rette opp i feil mens det fortsatt var mulig, skjedde i forrige periode. Dessverre er perfekt rettferdighet umulig å oppnå, og skattebetalerne vil uansett ikke bli skjermet for kostnadene.

Rødt har, basert på et lignende resonnement, foreslått å kutte i alle stortingsrepresentantenes godtgjørelser. Det er i utgangspunktet fornuftig at stortingsrepresentanter tjener rimelig godt. De har et viktig og ansvarsfullt verv. Å være stortingsrepresentant er i de fleste tilfeller svært hardt arbeid, og det er godt dokumentert i forskning at for lav lønn for folkevalgte svekker rekrutteringen til politikken og gjør politikere lettere å korrumpere. Det er derfor lite klokt med et generelt lavere lønnsnivå, slik Rødt vil ha helt uavhengig av denne saken. Man kunne kuttet lønnen kun i denne stortingsperioden, men det gir kun symbolske besparelser. Er en slik symbolsk plassering av ansvaret på Stortinget riktig? Det er stortingsrepresentantene som har valgt presidentskapene som har skapt denne skandalen (dog ikke alle de samme representantene; nyvalgte representanter kan ikke lastes for de to forrige presidentskapene), og således bærer de et ansvar. Samtidig har kontroll- og konstitusjonskomiteen gjentatte ganger i forrige periode kritisert byggeprosjektet, uten at kritikken ble fulgt opp av presidentskapet. Det hele kulminerte i at et samlet Storting rettet knallhard kritikk mot presidentskapet i juni i fjor. Å si at alle stortingsrepresentanter deler på ansvaret er også en form for ansvarspulverisering.

Hvis man skal gå fra symbolske kutt på Stortingets budsjett til kutt som reelt bidrar til å dekke deler av kostnadene, er tilskuddene til partigruppene et godt sted å begynne. Partigruppene får et grunntilskudd på 4,6 mill. kroner, i tillegg til et tilskudd på 0,7 mill. kroner per representant og et tilskudd til opposisjonspartier med minst to representanter på 2,9 mill. kroner. Totalt er tilskuddene på om lag 180 mill. kroner i året. Det er viktig for demokratiet at partigruppene har nok ressurser. Pengene brukes på rådgivere som hjelper representantene til å forberede seg godt til saker, kommunisere med media og holde regjeringen ansvarlig. Men det er ikke åpenbart at det er essensielt at bevilgningene må være på dagens høye nivå. Det er nå vesentlig flere rådgivere ansatt i partigruppene enn det er representanter. Det kan forrykke balansen mellom folkevalgte og ansatte rådgivere i en uheldig retning. Sjenerøse bevilgninger på Stortinget gjør også at partiene flytter ansattressurser fra partiorganisasjonene til partigruppene på Stortinget, og at mange av disse ansatte har oppgaver som har lite med det parlamentariske arbeidet å gjøre.

Stortingsgruppene har anledning til å spare tilskuddsmidler fra ett år til et annet for å være forberedt, dersom neste valg blir dårlig. Den muligheten har de brukt flittig. Ved utgangen av 2016 hadde partigruppene til sammen 158 mill. kroner i egenkapital. Det kan tyde på at de ikke akkurat vil lide noen nød om man kuttet i tilskuddene som følge av byggeskandalen. Å kutte alle tilskuddene med en tredjedel de neste tre årene vil dekke inn 180 mill. kroner.

Dette er sannsynligvis største det er mulig å ta av på Stortingets budsjett. Ser man utover dette, er det imidlertid mer å ta av. De politiske partiene får i 2018 tilskudd på totalt 450 mill. kroner. Partier er nødvendige i vårt demokrati, og det er ønskelig at de ikke i for stor grad er avhengig av pengestøtte fra interesseorganisasjoner eller private. Men som med stortingsrepresentantenes lønn og tilskuddene til partigruppene på Stortinget, er det ikke åpenbart at man er avhengig av å være på dagens nivå for å oppfylle intensjonene. Partiene bruker en stor del av sine ressurser på valgkamp. Det er per definisjon et nullsumspill, hvor fremgang for noen betyr tilbakegang for andre. Så lenge partiene har nok ressurser til å tilby adekvat informasjon om sin politikk til offentligheten, vil et kutt i bevilgningene ikke få store negative konsekvenser. I tillegg har bevilgningene økt de siste årene. I 2009 var de totale bevilgningene på 337 mill. kroner, som, justert for inflasjon, tilsvarer rundt 400 mill. kroner i dag. Hvis tilskuddet til partiene kuttes til 2009-nivå, vil det neppe være en krise for demokratiet, men det vil spare 150 mill. kroner ut denne perioden.

I sum gir disse forslagene besparelser på litt over 300 mill. kroner. Da har det politiske miljø i det minste betalt mesteparten av den helt unødvendige tunnelen i byggeprosjektet. Resten av byggeskandalen må dessverre skattebetalerne dekke.