<b>MAMMA:</b> - Min jobb er å beskytte og veilede mine barn, skriver Meskin. Foto: Sara Johannessen / NTB Scanpix
MAMMA: - Min jobb er å beskytte og veilede mine barn, skriver Meskin. Foto: Sara Johannessen / NTB ScanpixVis mer

Hvordan er det for en muslimsk mor at noen skal skjære i babyen hennes?

Det er den viktigste debatten for meg.

Meninger

I forbindelse med rituell omskjæring av gutter har jeg både hørt og kommet med mange argumenter. For og mot. Den viktigste debatten for meg er: Hvordan er det for en muslimsk mor at noen skal skjære i babyen hennes?

Jeg har vokst opp i Bosnia med liberal islam og det ble identiteten min. Den ble forsterket på grunn av krigen jeg opplevde, særlig fordi min religion ble angrepet.

I 2010 viser ultralyden at jeg skal få en sønn. Det første jeg forteller til samboeren min, som er norsk, er at jeg skal omskjære ungen. Jeg forsvarer det med at vi muslimer har blødd, og identiteten må ivaretas.

Jeg var villig til å dø for den avgjørelsen. Motvillig gikk samboeren min med på det, kun av respekt for krigen jeg har vært gjennom, og trangen til å kunne være muslim. For meg var det en form for trass.

Så ble ungen født. Jeg forelsket meg ved første blikk. Han er min store kjærlighet og stolthet. Han er det beste og fineste i hele min verden.

Sykepleiere kom inn til oss nest siste dagen. Det måtte tas obligatoriske blodprøver av babyen før vi skal hjem.

Det går opp for meg at jeg ikke kan se på at de stikker ham, at de gjør ham vondt. Jeg lurer samboeren min til å ta seg av det, og rømmer fra rommet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Et eller annet sted i gangen på det sykehuset møter jeg meg selv i døra, og tenker: Og hvordan har du da tenkt å omskjære ham??

Og hele galskapen går opp for meg: Du er villig til å overse dine største instinkter: å beskytte barnet ditt fra all smerte, og bare påføre ham vanvittig mye smerte? Hva slags krefter er det?

Det heter indoktrinering.

Det var dagen jeg begynte å stille spørsmål. Om religion, indoktrinering, oss mennesker. Dagen da jeg oppdaget at dette ikke handler om gud, men menneskelig galskap. Den dagen ble jeg agnostiker.

For hva er foreldrerollen? Hvor mye skal du kunne gjøre under mantraet «Det er mitt barn»? Hvilken rett har vi til å prakke vår tro, eller mangel på den, eller legning på våre barn? Hvor går grensene?

Jeg bestemte da at mine barn skal leve i total frihet. De skal velge Gud, eller velge ham bort. De kan tro på hva de vil, så lenge de er snille. Jeg skal skjære i kroppene deres KUN av medisinske årsaker.

Min jobb er å beskytte og veilede mine barn. Oppdra dem. Ikke kontrollere dem.

Da slipper jeg også å se sønnen min i øynene en dag og servere ham min egen livsløgn som forsvar for overgrep. Nei takk!