Hvordan få en god netthandel?

President Clinton la i juli fram et rammeverk for global elektronisk handel, og foreslo et verdensomspennende frihandelsområde på nettet innen 12 måneder. Framstøtet er et forsøk på å styre svært viktige økonomiske og samfunnsmessige endringer, som vil følge av Internett. Clinton ønsker at den offentlige kontrollen med elektronisk handel holdes på et minimalt nivå, med næringslivets selvjustis som kvalitetsgaranti.

Et slikt uregulert system vil imidlertid kunne medføre at så mange kunder vil bli lurt, at det vil underminere tilliten til netthandelen. Internett-handel som fungerer godt og er mye i bruk, forutsetter et internasjonalt regelverk.

Nettmarkedet er viktig enten man ser på det som en arena for salg av varer og tjenester, eller som en arena for salg av informasjon som kjøpes og brukes samtidig. I alle tilfelle er det viktig å skape et balansert marked hvor kjøper og selger kan møtes på like fot. Det som karakteriserer et velfungerende marked er at alle aktører har tiltro til den informasjonen som gis, til overføringen av penger, og til transporten av varer og tjenester.

For å sikre at betalingssystemet drives effektivt og at risikoen plasseres på riktig sted, må det etter min oppfatning være hovedoppgaven til myndighetene i de ulike land å få fram et regelverk som i det minste kjennetegnes ved:

  • De data- og telekommunikasjonssystemer som skaper det elektroniske markedet må være «åpne» i alle retninger. Dette innebærer at alle banker, kortselskaper, produsenter av datasystemer, betalingsterminaler og kjøpere og selgere av varer og tjenester må ha lik tilgang til systemet. Både internasjonal standardisering og en form for internasjonal «konkurranselovgivning» er etter min oppfatning nødvendig for å nå dette målet. Standard kontrakter, som skaper balanse mellom produsent, selger og forbruker, kan være en god måte å organisere et effektivt elektronisk marked på.
  • Et like viktig element er samarbeid mellom konkurransemyndighetene i de ulike land, og samarbeid mellom konkurransemyndighetene og reguleringsmyndighetene både nasjonalt og internasjonalt. Uten et regelverk som forener konkurransepolitikk og minstekrav til driften av systemet, vil strategisk prissetting på betalingstjenester selvfølgelig bli brukt for å redusere konkurranse.
  • Betalingssystemer må være sikre. Penger som overføres må nå den bedrift eller person de er ment å nå, innen avtalt tid. Ingen andre aktører skal ha tilgang til verken pengene eller den informasjon som fremkommer gjennom transaksjonen.
  • Etter min oppfatning er den enkleste måten å oppnå dette på, at de som driver betalingsformidling (banker, kortselskaper osv.) har det juridiske og økonomiske ansvaret for feil og mangler i systemet. Verken selger eller kjøper av varer og tjenester er i en slik posisjon at de kan influere på oppbyggingen og driften av betalingssystemene. Å plassere risikoen hos bankene eller kortselskapene vil derfor sannsynligvis gi både det sikreste og det beste systemet.
    Like viktig som at betalingen når fram, er det at varer og tjenester (inklusiv informasjon) når kjøperen innen avtalt tid og med avtalt kvalitet. For en hvilken som helst kjøper representerer det å betale for noe en aldri mottar, mangelfullt produkt, forsinkelser osv., noe mer enn et krav om erstatning. Det gir også erfaringer som kan være skadelige for markedet som helhet.
    En av hovedårsakene til alle de problemene som eksisterer i Øst-Europa, er sannsynligvis den fullstendige mangel på lovgivning og tradisjon når det gjelder kontrakter mellom bedrifter og mellom selskaper og forbrukere. Uten lovgivning og tradisjoner på dette området er det svært vanskelig å etablere den tillit som er nødvendig for at markedet skal fungere, både nasjonalt og internasjonalt.
    Slik jeg ser det, er det svært viktig å etablere et internasjonalt lovverk som tar både forbrukernes, distribusjonsleddenes og produsentenes interesser i betraktning. Til tross for interessemotsetninger har vi alle en felles interesse: At markedsplassen faktisk er der, og at den fungerer på en balansert måte.
    Selv om det er allment akseptert at en konkurransedyktig markedsøkonomi er en effektiv måte å ivareta forbrukerinteressene på, er det åpenbart at et marked er mer enn en arena hvor tilbudskurven og etterspørselskurven møtes. Det er også en arena for utøvelse av makt. Hovedmålsettingen med forbrukerpolitikken er derfor å øke forbrukernes makt i markedet. Informasjon er ett viktig virkemiddel. Et annet er å balansere markedet gjennom lovgivning, kontrakter og andre juridiske tiltak.
    Uavhengig av hva slags teknologi som nyttes ved en transaksjon, bør etter min oppfatning de samme prinsippene gjelde. For elektroniske betalingssystemer er det sikrest og mest effektivt at risikoen bæres av den part som mest sannsynlig påvirker risikoen. Tilsvarende må det være for distribusjon av varer og tjenester. Produsenten må ha ansvar for feil og mangler helt fram til siste ledd. Uten et slikt system vil markedssignalene ikke komme tilbake til produsenten. Produsentansvar er altså en forutsetning for et effektivt marked.
    Viktig for å skape tillit i et internasjonalt marked er det også at det eksisterer et system for å behandle klager.
    Internasjonalt fins det meglingssystemer som normalt er svært dyre å bruke, og utenfor rekkevidde for de fleste. I Forbrukerrådet har vi snart 40 års erfaring i å håndtere forbrukerklager, ved bransjevise klagenemnder med lik representasjon fra forbrukersiden og næringslivssiden. Nemndene er blitt en suksess. I tillegg til å løse konflikter representerer de en måte «å lage spilleregler» på. Den informasjonen som samles er også en kilde til produktutvikling og bedre kundebehandling.
    Etter min oppfatning er det et stort behov for slike tvisteløsningsmekanismer internasjonalt - også når handel drives ved hjelp av moderne informasjonsteknologi.
    Det mest kontroversielle spørsmål som oppstår som følge av moderne informasjonsteknologi er spørsmålet om «eiendomsretten» til den informasjon som er samlet inn gjennom betalingssystemet og kontosystemene til produsenter og selgere av varer og tjenester. Med henvisning til Menneskerettserklæringen er det blitt hevdet at hver og en av oss har rett til å kontrollere bruken av den informasjon som samles om oss selv.
    Denne informasjonen om individuelle kjøpemønstre, atferd, familiesituasjon, livsstil osv. gjør det mulig å «skreddersy» markedsføring og markedsføringskampanjer til bestemte kunder.
    Balansegangen mellom en effektiv markedsføring og privatlivets fred er ikke enkel. Slik jeg ser det, burde enhver borger ha «eiendomsretten» til informasjon om seg selv. En internasjonal regulering på dette området bør derfor ha dette som utgangspunkt. Hvis dette ikke er mulig, bør denne interessekonflikten overlates til nasjonal lovgivning (subsidiaritetsprinsippet). Fordi det er kulturelle forskjeller mellom landene når det gjelder dette viktige spørsmålet, kan subsidiaritetsprinsippet være den beste måten å håndtere det på.
    Internasjonale regler er nødvendige, men ikke tilstrekkelige. Enhver lovgivning, regulering eller kodeks må overvåkes for å sikre rettferdig konkurranse. Hva man kan gjøre internasjonalt for å få til dette, er et åpent spørsmål.