Hvordan forebygge naturkatastrofer?

Store summer brukes på bistand til forebygging av na turkatastrofer. Men altfor mange prosjekter er giverstyrte, istedenfor å være tuftet på nasjonale og lokale behov. Løsningen bør være mer «hjelp til selvhjelp», ifølge en FN-konferanse.

DET INTERNASJONALE forskningssenteret CRED (Centre for Research on the Epidemiology of Disasters) i Brussel har beregnet kostnadene forbundet med naturkatastrofer i 2005 i forhold til de ulike landenes bruttonasjonalprodukt, og har kommet frem til oppsiktsvekkende tall. Beregningene viser blant annet at naturkatastrofer - hovedsakelig orkanen Katrina - forårsaket et økonomisk tap i USA på 132 milliarder dollar i 2005. Dette tilsvarer 1,13 prosent av USAs bruttonasjonalprodukt (BNP), og store deler av dette kunne antagelig vært unngått hvis for eksempel dikene rundt New Orleans var blitt bedre vedlikeholdt. De økonomiske tapene i USA er enorme, men blekner likevel i forhold til det mange andre land ble påført. Jordskjelvet i Pakistan i desember 2005 ødela for eksempel «bare» verdier for ca. 5 milliarder dollar, men dette utgjorde til gjengjeld hele 5,2 prosent av Pakistans BNP. Guatemala mistet 3,6 prosent av sitt BNP pga. naturkatastrofer i 2005, tett fulgt av Cuba og Tadsjikistan (2,4%). Her snakker vi om land hvor store deler av befolkningen er fattige i utgangspunktet, og som blir skjøvet enda lenger ut i fattigdommen av naturkatastrofene.Aller verst gikk det ut over Guyana i 2005. Dette søramerikanske landet mistet utrolige 59 prosent av årets BNP i flom og uvær - nesten uten at vestlige nyhetsmedier brydde seg om det.

BÅDE The World Watch Institute i Washington DC og FNs generalsekretær Kofi Annan har tidligere påpekt at én krone brukt til forebyggende tiltak mot naturkatastrofer i utviklingsland kan bety sju kroner spart i senere katastrofehjelp, og dette er nå blitt en akseptert påstand. I deler av verden er naturkatastrofene blitt en større trussel mot levestandarden enn væpnede konflikter. Derfor er det viktig å forebygge naturkatastrofer. Men hvordan skal vi best gjøre det? FN-organet UNDP (United Nation Development Program) stilte nylig dette spørsmålet til 85 deltakere fra hele verden under en tre dagers konferanse, gjennomført som en idédugnad, i den sveitsiske byen Chavannes des Bogis. Undertegnede var den eneste inviterte representanten fra Skandinavia. Dette skyldtes blant annet at NGI gjennom flere år har vært involvert i prosjekter for å forebygge naturkatastrofer, spesielt i Mellom-Amerika og Asia. Det var overraskende å se hvor samstemte deltagerne i idédugnaden var. Det var bred enighet om at et altfor stort antall av de forebyggende tiltakene som gjennomføres i dag er bestemt av giveren, istedenfor å være tuftet på nasjonale og lokale behov. Det er også for liten samordning mellom tiltak som finansieres av ulike giverorganisasjoner, og tiltakene er i altfor stor grad isolerte eller kortsiktige.Deltakerne formulerte derfor åtte prinsipper som må ligge til grunn for fremtidig capacity development når det gjelder forebygging av naturkatastrofer.

LØSNINGEN på dagens utfordringer ligger i å velge tiltak som er forankret i lokale behov, basert på hensiktsmessige metoder, som gir varig verdi, er basert på partnerskap, som involverer lokale krefter, er verdibaserte, reflekterer eierskap til problemene, og bygger på ansvarlighet og åpenhet. Capacity Development, som kan oversettes til «hjelp til selvhjelp» er i ferd med å bli ett nytt mantra i internasjonalt bistandsarbeid, og har særlig fått vind i seilene etter FNs verdenskonferanse om forebygging av naturkatastrofer i Kobe i Japan i 2005. FN-systemet definerer capacity development som en prosess hvor enkeltpersoner, organisasjoner og samfunnet som helhet tilegner seg, styrker og opprettholder den kompetansen som trengs for å håndtere sine egne anliggender. Dette betyr i praksis at bistandsmottakerne skal sitte i førersetet, og at giverlandene først og fremst skal bistå i en utvikling som kan gjøre bistandslandene mest mulig selvhjulpne. Med andre ord: «Hjelp til selvhjelp». Verdenskonferansen i Kobe la fram et sluttdokument hvor 150 medlemsland ble enige om en handlingsplan som forplikter dem til å treffe tiltak for å forebygge naturkatastrofer. Der fremgår det blant annet at myndighetene i hvert enkelt land har ansvaret for egne tiltak, og rapporteringsplikt til FNs sentrale organ for forebygging av naturkatastrofer,ISDR, (International Strategy for Disaster Reduction). Kobe-konferansens handlingsplan la imidlertid ingen føringer for hvordancapacity developmentskal gjennomføres, og idédugnaden i Chavannes des Bogis ble arrangert for å svare på dette spørsmålet. OECD har for øvrig nyligforfattet et eget notat om hvordan Good practice skal utformes på området. Dette notatet har vært ute på en omfattende internasjonal høringsrunde. Et annet viktig dokument i denne sammenhengen er 2005 Paris Declaration of Aid Effectiveness.

MANGE GIVERLAND blir nå mer og mer opptatt av capacity development som verktøy i en effektiv bistandspolitikk. Norge legger stor vekt på dette og er et foregangsland når det gjelder mottagerstyring. Men vi slår nok ikke Canada,som med sin bistandsorganisasjon CIDA oppgir å bruke 70 prosent av bistandsmidlene til institusjonsbygging og andre former for capacity development.Selv om det skjer mye positivt, er mange likevel av den oppfatning at mangelen på capacity og gjennomføringsevne i mange bistandsland kanskje er den største hindringen mot at Tusenårsmålene kan bli gjennomført. Det hjelper lite med finansiell støtte, hvis ikke den nødvendige lokale eller nasjonale kompetansen er tilstede. Den rikeste delen av verden kan støtte bistandslandene med midler til infrastruktur, som for eksempel kraftanlegg, veier, havner og terminaler, men i et langsiktig perspektiv er det bedre å sette bistandsmottakerne i stand til å bygge sin egen infrastruktur. Det samme prinsippet gjelder for forebygging av naturkatastrofer, og her er den regionale organisasjonen CEPREDENAC i Mellom-Amerika et foregangseksempel. Norge har støttet organisasjonen med midler for gjennomføring av kompetansebyggende tiltak over mer enn en tiårsperiode.

IFØLGE KONFERANSEN i Chavannes des Bogis er det i dag faktisk overkapasitet av organisasjoner i verden som tilbyr tjenester for gjennomføring av programmer for capacity development. De fleste av dem er antakelig idealistiske, men det finnes også dem som er i bransjen for å drive lukrativ business. De frivillige organisasjonene og floraen av internasjonale organisasjoner spiller en meget viktig rolle i bistandsarbeidet, men i fremtiden kommer FN-systemet til å legge langt større vekt på at disse ikke skal plassere seg selv i førersetet. Det må isteden etableres et lokalt eierskap til de forebyggende tiltakene. Den nye NORAD-direktøren Poul Engberg-Pedersen har samtidig signalisert langt tøffere krav til resultatdokumentasjon i den norske bistanden. Direktøren vil blant annet øke innsatsen for å sikre at bistandspenger ikke havner i lommer de slett ikke skulle havne i. Denne tøffere linjen harmonerer svært godt med signalene fra idédugnaden i Chavannes des Bogis.