SAKPROSA-SAMLING: Geir Gulliksen evner å levendegjøre alt han presenterer, skriver vår anmelder. Foto: Steinar Buholm / Dagbladet.
SAKPROSA-SAMLING: Geir Gulliksen evner å levendegjøre alt han presenterer, skriver vår anmelder. Foto: Steinar Buholm / Dagbladet.Vis mer

Hvordan forstå seg selv?

For Geir Gulliksen finnes svaret i litteraturen.

ANMELDELSE: «Kan vi gjøre det igjen» er en tilnærmet komplett samling av sakprosaen Geir Gulliksen har skrevet - i aviser, tidsskrifter, som for- eller etterord til bokutgivelser, taler, foredrag - om film, dans, musikk, om feminstisk teori, men selvfølgelig mest om litteratur, og aller mest om lyrikk.

Med unntak av noen ordskifter, som naturligvis blir presentert i den rekkefølgen de kom i, er boka ordnet omvendt kronologisk. På denne måten får man mulighet til å lete seg bakover i Gulliksens arkiv, spore utviklingen, og tydeligere se hva slags retningskifter han har gjennomgått, eventuelt oppdage hva som finnes av sammenheng.

Ufri mannsrolle
Den tydeligste linjen hos Gulliksen dreier seg om kjønn. Selv sier han flere steder at han med de siste romanene har vendt tilbake til det som opptok ham da han begynte å skrive, blant annet hvordan mannsrollen føltes ufri.

Enten han i «Se min kjole» skriver om forfatteren Ali Smiths roman «Jente møter gutt», hvor kjønnskategoriene utfordres, eller han i «En kort replikk om kjønn», gir en kortfattet og personlig presentasjon av feministisk teori, handler det om å understreke nødvendigheten - også for menn - av å forholde seg til feministisk tenkning om man skal klare å forstå hvilken rolle det sosiale kjønnet spiller i samfunnet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kjønnskamp
Selv om Gulliksen stort sett virker myk og spørrende, kan han også være hard og slående, når det er nødvendig. Som her, når han kritiserer Aslak Nores mannsbilde: «Men redselen for å bli oppfattet som kvinnelig er stor, og derfor kan en som er usikker på sin egen mannlighet, lett gripe ut etter den mest karikerte staffasjen, som at du må gå i krigen for å være en ordentlig mann, eller at skikkelige mannfolk slår når de føler at deres ære har blitt truet».

Samtidig som kjønnsproblematikken må forstås konkret, kan temaet leses som et symptom på en dypere, mer generell problemstilling, knyttet til menneskets alminnelige ufrihet: Hvordan forstå seg selv, sitt nærvær i verden, sin samhandling med andre? For Gulliksen finnes svaret i litteraturen: «Hva skulle vi ellers lese for, hva skulle litteratur ellers handle om?»

Litteraturens innsikt
Med en forståelse av litteraturen som en kilde til innsikt, helt avgjørende for ham selv, evner Gulliksen å levendegjøre alt han presenterer. Han blir aldri cerebral, men knytter konsekvent enhver lesning til egne erfaringer. I tittelessayet «Kan vi gjøre det igjen» gir han for eksempel en tolkning av Orfeus og Evrydike som sier noe vesentlig om hvordan det er å treffe igjen gamlekjærester etter mange år.

Hvordan forstå seg selv?

I tråd med den gjennomgående problematiseringen av kjønnsrollene ser han seg selv bli forvandlet til en Evrydike som hentes ut av skyggene av den andre, mens hun, gamlekjæresten, blir til Orfeus.

Witold Gombrowicz
Den erfaringsbaserte lesningen kommer også tydelig fram i «Se på deg nå. Om Witold Gombrowicz' forsøk på skrive seg fri». Ved å undersøke hvem han ble sammen med andre, og hvordan hans nærvær igjen påvirket andre, forsøkte den polske eksilforfatteren Gombrowicz å forstå seg selv og samtidig løsrive seg fra tilværelsens lenker. Gulliksen knytter denne frigjøringskampen hos Gombrowicz an til den samme kjønnsproblematikken han selv tematiserer, mens frigjøring gjennom umodenhet, som så mange andre forfattere har vektlagt i sine lesninger, blir mer for en parentes å regne.

«Jeg tror ikke det kommer så mye godt ut av det å fremelske min egen umodenhet,» skriver Gulliksen, «jeg tror mer på bekjempe den». Til tross for at en slik personlig innstilling kan virke begrensende på forståelsen av et forfatterskap, er det likevel den som gjør Gulliksen i stand til å se forbi det tilsynelatende og oppdage at Gombrowicz også problematiserer umodenheten.

Skjønnlitterær dreining
Når lesningen blir forankret i egne erfaringer, blir presentasjonen av den samtidig mer skjønnlitterær. Sjangergrensene viskes ut, og Gulliksen holder stadig det samme høye presisjonsnivået som han har i diktene og romanene sine. Bare hør hvordan han beskriver en av gjestene i et selskap hvor Gombrowicz befinner seg: «Hun ligner en sånn kvinne som mange gjerne vil være i nærheten av, en som sprer omsorg og engstelig velvilje rundt seg».

I tråd med den skjønnlitterære dreiningen, har Gulliksen en tendens til å stille mange spørsmål, til å bruke formuleringer som «tror jeg» og «kanskje», og til bare å antyde svar, som oftest ved hjelp av nye spørsmål som driver teksten framover. Men jeg opplever aldri dette som hul retorikk, snarere er det som han motsetter seg sakprosaens bastante ordlyd og forsøker å gi språk til kroppslige erfaringer og innsikter som ellers ville forblitt ordløse.