Hvordan fremme våre idealer?

Vår utenrikspolitikk skal fremme norske interesser og idealer. Norsk evne til effektivt å fremme våre mål har internasjonale observatører ofte knyttet til at det er bemerkelsesverdig lite strid om hvilke interesser og idealer som skal være de mest sentrale.

Den brede enigheten om hva vi skal fremme i vår sikkerhets-, handels-, miljø-, bistands- og menneskerettighetspolitikk har vært selve arvesølvet som skiftende norske utenriksministere har forvaltet.

Vi har imidlertid diskutert for lite hvordan vi mest effektivt fremmer de mål Stortinget har staket ut. Til tross for udiskutable resultater kan utvilsomt utenriks- og bistandspolitisk ressursbruk, samarbeidspartnere og prioriteringer forbedres. Det er derfor prisverdig at en metodediskusjon er påbegynt i Dagbladet av blant andre journalistene Færøvik og Svabø i tilknytning til statsbesøket i Kina og hvordan vi mest effektivt fremmer menneskerettigheter i det autoritære Kina.

1990-årenes etter-kalde-krigstid har gitt norske aktører større spillerom for konkret handling for de freds-, menneskerettighets- og demokrati-idealene som alltid har stått sentralt i offisielle programerklæringer, men som den kalde krigen skapte handlingslammelse rundt. Med unntak av enkelte røster på den politiske høyreside har et bredt stortingsflertall ønsket en økende norsk aktivisme knyttet til disse idealene. Det har vært knyttet til erkjennelsen av at idealpolitikken er moralsk riktig og i pakt med vår egeninteresse av å arbeide for fred og utvikling ettersom dette vil gi større grad av sikkerhet og forutsigbarhet for oss selv som et lite og sårbart samfunn.

NUPI-forsker Henrik Thune (Dagbladet 24.11.) forsøker å konstruere en spesiell egeninteresse-motivering for forrige regjerings idealpolitikk. Denne passer ikke på de faktiske initiativer som nesten uten unntak var moralsk begrunnet og forankret, og dernest udiskutabelt direkte eller indirekte var i tråd med nevnte omforente norske interesse av å fremme økt grad av sikkerhet og forutsigbarhet for oss selv. Slik fikk vår politikk en bred og langsiktig forankring i Storting og opinion. FNs generalsekretær «tok feil» ifølge Thune når Kofi Annan snakket om norsk evne og vilje til å handle moralsk. Nei, Annan har vært en av dem som i den virkelige verden har fulgt norsk utenrikspolitikk nærmest.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En rekke større studier og doktorgradsavhandlinger i nordamerikanske og europeiske land har de siste tre årene diskutert hvorfor og hvordan lille Norge har kunnet spille en selvstendig rolle sammen med internasjonale organisasjoner og stormaktene for å tilrettelegge fredsprosesser og humanitære initiativer. Deres konklusjoner er i stor grad sammenfallende: stor grad av nasjonal utenrikspolitisk enighet, stor grad av tillit fra parter i konfliktområder, betydelige og raskt tilgjengelige bistandsmidler, få motstridende interesser i den enkelte region og mange profesjonelle statlige og ikke-statlige aktører.

Samtidig er det ikke vanskelig å påpeke den lille statens begrensninger: i de fleste konfliktsituasjoner ønsker minst en av partene ikke å forhandle seg fram mot et kompromiss eller gjøre menneskerettslige innrømmelser. Da kan den lille aktøren hverken true eller lokke gjenstridige lederskap med de nødvendige økonomiske eller militære midler. Midler som bare USA, EU, Russland, regionale stormakter eller de mellomstatlige organisasjonene i fellesskap råder over.

Det er i dag betydelig internasjonal interesse for å samarbeide med norske aktører innenfor områdene humanitær handling og fredsarbeid: Under utenriksministrene Godal, Stoltenberg og Holst ble det inngått en rekke «Oslo-avtaler» blant annet om fred, gjensidig anerkjennelse og vannforvaltning i Midtøsten, om våpenhvile, menneskerettigheter og flyktninger i Guatemala og om internasjonalt forbud mot anti-personellminer. Humanitært hjelpearbeid er effektivisert gjennom beredskapsordningen NOREPS og antallet demokrati- og menneskerettighetsprosjekter i felten mangedoblet blant annet gjennom ressursbanken NORDEM. Mens bistanden har vært stabil rundt en prosent av BNI har antallet norske kvinner og menn engasjert i konkret arbeid i menneskerettighetenes frontlinjer blitt nesten tidoblet fra rundt 100 i 1990 til nærmere 1000 i år.

Det er også blitt lagt merke til at Norge har gjennomført bilaterale handelsrestriksjoner og foreslått internasjonale sanksjoner mot brutale regimer i Bruma, Iran og Nigeria. Likevel er vår utenriksøkonomiske betydning i de fleste tilfeller så ubetydelig at våre initiativer på dette feltet nok har størst betydning internt i vår egen nasjonale debatt.

I vår interne metodediskusjon i UD ble jeg ofte slått av at vi hadde mulighet til å gi helt avgjørende materiell og moralsk støtte til menneskerettighetsgrupper og den demoratiske opposisjon, vi kunne gi betydelig humanitær bistand og bidrag til fredsprosesser, men vi hadde nesten aldri mer enn promiller av det økonomiske samkvem med landet målt i handel og investeringer. Likevel ble vår hjemlige debatt ofte konsentrert om økonomiske sanksjoner ingen andre ville merke noe til, snarere enn de virkningsfulle støttetiltak som faktisk kunne få interne krefter i konfliktområdet på riktig vei.

I forbindelse med det vellykkede norske statsbesøket i Kina var det en tilsvarende gåtefull fokusering i norske nyhetsmedier på at vår nye utenriksminister ville «ta menneskerettighetsbrudd direkte opp med kinesiske myndigheter» og på «hvordan kinesiske myndigheter vil reagere på dette». Dette til tross for at hver uke, året rundt, de siste fem år har kinesiske myndigheter møtt vestlige delegasjoner som «legger spesiell vekt» på menneskerettigheter. Statsministrene Brundtland og Jagland, så vel som utenriksministrene Godal, Stoltenberg og Holst, brukte nesten all sin samtaletid med kinesiske ledere på Tibet, politiske fanger, manglende ytringsfrihet og dødsstraff.

Daværende fiskeriminister Oddrun Pettersen klasket den første Amnestylisten i bordet under sitt besøk i 1991. Jeg har selv vært med på å formidle et utall fangelister siden 1993. Det siste året opplevde jeg at enkelte menneskerettighetsgrupper advarte mot effekten av å løfte fram enkelte «kjendiser» blant svært mange ukjente og glemte fanger.

Kinesiske toppledere er trolig verdens mest garvede og profesjonelle mottakere av ekstern rettighetskritikk. De siste to år har de nesten alltid klart å komme gjestene i forkjøpet ved selv å ta opp menneskerettighetene før gjestene får begynt på sin liste. Det gjorde de under Brundtlands besøk i 1995 og det samme under Vollebæks i år.

Helt siden 1993 har vi derfor forsøkt å bryte ut av de sentrale politikeres kontorer i Beijing og møte, lære opp og påvirke personer som i det daglige faktisk bestemmer over liv og død, løslatelse eller fangenskap for tusener av fanger. Ikke minst lokale menneskrettighetsaktivister som selv rammes av Kinas manglende rettsstat har ofte bedt om den utveksling mellom norsk og kinesisk rettsvesen og fengselsvesen som nå tar form, om enn med liten offentlig oppmerksomhet.