NY ROMAN: Håkan Nesser. Foto: Truls Brekke
NY ROMAN: Håkan Nesser. Foto: Truls BrekkeVis mer

Hvordan funker sorgbearbeidelse som tema for en krim?

Ekstremt sorgtung krimbok fra Håkan Nesser.

||| BOK: Et europeisk ektepar flytter til New York for å prøve å bygge opp igjen livet etter at deres fire år gamle datter ble bortført.

Men i den hektiske storbyen finner de også mange nye og uventede spørsmå

SidesprangHåkan Nessers nye roman er et sidesprang fra det prosjektet han egentlig holder på med for tida, den såkalte Barbarotti-kvartetten, hvor bare en bok gjenstår. «Carmine Street» har tilsynelatende trengt seg på midt i det arbeidet, og den skiller seg en god del fra tidligere Nesser-bøker.

Det gjelder ikke minst stemningen, som både på grunn av temaet — det bortførte barnet — og fortellerstemmen — faren — er sorgtung, grå og trykkende. Men leseren suges inn i det vanskelige temaet, for selv om Nesser har lagt en demper på sin vante lune humor, har han ikke mistet sin skrivende kraft, og det gjør denne boka til en svært intens opplevelse.

Greenwich VillageJeg-personen, den kjente forfatteren Erik Steinbeck, forteller om livet til seg og kona, kunstneren Winnie Mason, både før og etter at datteren Sarah forsvant. De har leid en leilighet i Carmine Street i Greenwich Village, og mens hun er hjemme og maler, sitter han på et bibliotek og forsøker å sette ord på alt som skjer. Her treffer han også en pensjonert privatdetektiv, som hjelper ham når ting virkelig begynner å tette seg til.

Noen av tilbakeblikkene foregår i den fiktive byen Maardam, som vi kjenner fra Van Veeteren-bøkene, og det — satt opp mot det høyst virkelige Amerika — gir handlingen et skjær av magisk realisme, historien er krydret med uforklarlige og muligens overnaturlige hendelser som får undertegnede til å tenke på amerikanske Jonathan Carrolls tidlige bøker fra Wien, hvor eventyr og virkelighet gikk hånd i hånd.

Men «Carmine Street» er i bunn og grunn en kriminalroman, selv om den ikke er så veldig sjangertypisk, og etter hvert som den skrider framover blir også realismen mindre magisk og mer hardkokt. Og avslutningen er helt i tråd med stemningen som har rådet i hele boka.

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 22. februar 2010.

Hvordan funker sorgbearbeidelse som tema for en krim?