LITE HJELP: Da mannen til innleggsforfatteren, som hun hadde møtt på feltoppdrag for FN, ble voldelig, hadde FN lite å stille opp med og hun så seg nødt til å flytte tilbake til Norge. Foto: Scanpix
LITE HJELP: Da mannen til innleggsforfatteren, som hun hadde møtt på feltoppdrag for FN, ble voldelig, hadde FN lite å stille opp med og hun så seg nødt til å flytte tilbake til Norge. Foto: ScanpixVis mer

Hvordan jeg reddet livet, men mistet FN-jobben

Store organisasjoner bør ha klarere systemer for å hjelpe ansatte som opplever vold i hjemmet.

Meninger

Badegulvet i leiligheten min på Manhattan var kaldt. Jeg var gravid i åttende måned og lå sammenkrøpet på en matte som var for liten for kroppen min. Ved å tilbringe netter på denne måten, med et brettet håndkle som pute, håpet jeg å være trygg fra angriperen. Å sove var knapt mulig.

Faren til mitt første barn hamret på den låste døren og ropte: «Jeg skal drepe deg! Hvis du varsler politiet, dreper jeg dem også.» Han la til: «Ingen vil finne meg. Det kan du være sikker på.»  

Jeg trodde på ham. Bakgrunnen hans var som soldat i spesialstyrkene i sitt hjemland. Da vi møttes under en fredsbevarende FN-operasjon og ble forelsket, lot jeg meg imponere av historiene han fortalte om hvordan han hadde reddet uskyldige gisler og drept alle kidnapperne. «Denne mannen er min helt,» tenkte jeg.

Stillingsbeskrivelsen hans gikk også ut på å gjemme seg alene flere uker i jungelen etter å ha hoppet ut i fallskjerm i konfliktsoner og lemlestet og drept opprørere. Han visste hvordan man kunne overleve ved å jakte og drikke dugg fra palmeblader tidlig om morgenen.  

Folk som jobber i nødhjelpsoperasjoner kan være tilbøyelige til å utsette seg for risiko også på personlig nivå. Ikke å vite om du overlever fra den ene dagen til den neste, gjør noe med deg. Når du blir utsatt for granatangrep eller andre sikkerhetstrusler i hverdagen, kan det å finne seg en kjæreste gi en følelse av trygghet. I boka «Nødsituasjon-sex og andre desperate tiltak» forteller tre FN- og Røde Kors-medarbeidere om denne måten å takle fare i noen av verdens dødeligste områder.  

Artikkelen fortsetter under annonsen

FN hadde rekruttert meg fra Norge til sitt hovedkvarter i New York noen år tidligere. Av rundt 300 kandidater, ble åtte av oss ansatt som en del av den norske kvoten ved FN-sekretariatets kontorer rundt i verden. Da jeg signerte en permanent FN-kontrakt, fikk jeg oppfylt drømmen om et liv i internasjonal tjeneste for fred og rettferdighet.  

Jeg var stasjonert i en liten provinsby ved floden som renner gjennom det borgerkrigsherjede landet. Den første kvelden satt jeg på en falleferdig kafé ved bredden, og tok noen øl med kolleger. Det føltes godt å være del av noe større enn en selv. Noen og enhver kan bli oppstemt av å bidra til å organisere et demokratisk valg i et hardt prøvet land.

Mens bålene fra en landsby styrt av den ene siden i borgerkrigen skinte i mørket fra den andre siden av elven, klarte de andre fredsarbeidene og jeg for en stakket stund å fortrenge risikoen både lokalbefolkningen og vi levde under. En av FNs politimenn og jeg fant tonen den kvelden. Vi ble raskt uatskillelige.

Da oppdraget var over, flyttet han med meg til New York, hvor min gamle jobb ventet. Han ble også ansatt i FN.   Volden startet da jeg ble gravid. Én av seks mishandlete kvinner i USA rapporterer at partneren startet volden under svangerskapet. Jeg var livredd, men visste ikke hvordan jeg kunne forlate ham uten å risikere å bli drept eller funnet igjen av ham. En artikkel jeg leste viste at ca. 1400 kvinner i USA ble drept av sin partner i 1990.

Jeg hadde ikke lyst til å bli en del av en slik statistikk. Faren kjentes overhengende da amerikanske medier dekket en brutal kriminalsak, hvor en mann hadde drept sin kone, den samme måneden som jeg tilbrakte netter på badegulvet. Sammen med millioner av mennesker fulgte overgriperen min og jeg med på TV. Overgriperen min forsikret meg om at i motsetning til den forfulgte gjerningsmannen, ville han aldri bli tatt. Arbeidsgiveren min hadde ikke noe system på plass for ansatte som var ofre for vold i hjemmet.

Først årevis senere sørget for eksempel Verdensbanken for en nødtelefon for voldsofre og infomateriell på toalettene. Nå finnes det en app for dette. I mitt tilfelle, var det hjemlandet mitt som reddet meg. Min utvei var å føde i Norge, som med gratis helsetilbud og overgangsstønad til eneforsørgere var nettopp det en i min situasjon trengte. I motsetning til så mange utsatte kvinner verden over, kunne jeg forlate voldssituasjonen. Fire uker før termin gikk jeg om bord i et SAS-fly og forlot New York. At barnet mitt gikk glipp av amerikansk statsborgerskap var uproblematisk.

Det føltes godt å søke tilflukt hos foreldrene mine og bli mor uten frykt. Etter FNs tre måneder lange fødselspermisjon og et år med ulønnet permisjon, var jeg klar til å jobbe igjen. Datteren min og jeg kunne ikke risikere å returnere til New York hvor min angriper var, og dette informerte jeg arbeidsgiveren om via faks sendt til personalavdelingen. FN var ikke samarbeidsvillig og hjalp ikke med å finne en stilling til meg ved et av sine andre kontorer i verden. Den nådeløse beskjeden var at jeg måtte komme tilbake til New York hvis jeg ville beholde jobben. Jeg ville heller beholde livet.  

Jeg fant selv en korttidskontrakt for FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR), og flyttet igjen til utlandet sammen med datteren min. Tjenestereisene gikk til nok et krigsherjet område. Etter FNs egne definisjoner var ikke dette et sted man tok med familie, men jeg hadde ikke noe valg. Til tross for at jeg tryglet FN om arbeidssted utenfor New York eller permisjon, avsluttet FN min faste kontrakt da UNHCR ansatte meg.

FN begrunnet kontraktsbruddet med at med at det var umulig for personalavdelingen å rekruttere noen bare for tre måneder, som var lengden på den første UNHCR-kontrakten min. Siden den gangen har jeg ikke hatt jobbsikkerhet i noen av mine internasjonale oppdrag gjennom 15 år. Til tross for mine prøvelser, er jeg klar over at man er privilegert som norsk statsborger, både som arbeidstaker og voldsutsatt kvinne. Derfor har jeg med glede viet meg til arbeid for kvinner og barn i lav- og mellominntektsland. De fortjener det samme sikkerhetsnettet som reddet meg da livet var som tøffest.   

«Diskriminering og vold mot kvinner og jenter er det mest alvorlige, gjennomgripende, og ignorerte bruddet på grunnleggende menneskerettigheter,» sier president Jimmy Carter. Han vier seg fullt til denne saken. Burde ikke vi alle?

Dagbladet kjenner artikkelforfatterens identitet.