KVANTESPRANGET:  «Det tok 13 år fra jeg for første gang skrev om drapet på kurdiske Fadime, til jeg ble invitert for å snakke om vold mot kvinner av unge kurdere selv», skriver komiker og skribent Shabana Rehman Gaarder. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
KVANTESPRANGET: «Det tok 13 år fra jeg for første gang skrev om drapet på kurdiske Fadime, til jeg ble invitert for å snakke om vold mot kvinner av unge kurdere selv», skriver komiker og skribent Shabana Rehman Gaarder. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpixVis mer

Hvordan kan en far ta livet av sitt eget barn på denne måten? Ingen forsto. Dette var noe disse fæle «innvandrerne» holdt på med

Kvantespranget etter drapet på Fadime.

Meninger

For 13 år siden skrev jeg flere spalter i Dagbladet etter at den unge kurdisk-svenske kvinnen Fadime ble skutt av sin egen far fordi hun hadde valgt å leve sitt eget liv i frihet. Hvordan kan en far ta livet av sitt eget barn på denne måten? Ingen forsto. Dette var noe disse fæle «innvandrerne» holdt på med. Mens andre påpekte at æresdrap og sjalusidrap er jo det samme. Også norske menn dreper.

Men vi kan ikke forebygge hvis analysen ikke var presis. Og forskjellen på sjalusi og æresdrap var svært viktig å definere. Derfor skrev jeg om et menneskesyn som dreper, om at kvinner blir sett på som eiendom, og om at religiøse ledere må komme seg ut av gudshusene og snakke om dette.

Det var ekstremt tøft den gangen å ta  opp disse tingene, og være med å skape åpenhet om æresbegrepet i norsk offentlighet. Men norske medier gikk endelig fra å omtale æresdrapene som noe fremmed med tabloide framstillinger, til å dybdeanalysere årsakene og forsøke å forstå for å forebygge og politisk gjøre noe med situasjonen.

I denne prosessen opplevde jeg å bli kraftig utskjelt, hengt ut som kokosnøtt og jeg risikerte å bli mobbet overalt hvor jeg gikk. Det var nok reaksjoner til å bli redd, og tie. Men det skjedde ikke. Og i dag har ting endret seg. De som var barn den gangen, har selv blitt unge voksne. Og flere våger å reise kritikk mot undertrykkende mekanismer uten å være redde. Disse stemmene møter i dag solidaritet fra alle politiske partier. Dette er et kvantesprang, ikke bare at det er åpenhet, men at retorikken rundt denne tematikken bærer større preg av medfølelse, og vilje til frigjøring, mer enn fremmedfrykt og isolering.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Om to timer skal jeg delta i en konferanse om vold mot kvinner der æresdrap, tvangsekteskap og religion er noen av temaene. Jeg har deltatt i mange slike konferanser. Men denne er annerledes. I dag er det unge kurdere som har invitert meg for holde et innlegg om vold mot kvinner. Det tok 13 år fra jeg for første gang skrev om drapet på kurdiske Fadime, til jeg ble invitert for å snakke om vold mot kvinner av unge kurdere selv. En ny generasjon har vokst opp. For meg er dette et bevis på at vi kan finne en vei ut av et menneskesyn som dreper i vår egen tid. Mange stemmer deltar i denne debatten i dag mot autoritære og mot voldelige krefter. Det må vi ikke glemme. Det er det som er framskritt.

Dessverre er problemet like aktuelt, men tidene har skiftet, flere frihetsvennlige stemmer våger å heve sin røst i offentligheten!

Vi kan klare det, vi kan klare å frigjøre oss fra æresbegrepet.

Dette innlegget ble først postet på Rehmans hjemmeside.