FORSVARSDEBATT: Alle parter i debatten må underkastes kildekritikk og etterprøving av argumentene, skriver Jacob Børresen. Foto: Terje Pedersen / NTB Scanpix
FORSVARSDEBATT: Alle parter i debatten må underkastes kildekritikk og etterprøving av argumentene, skriver Jacob Børresen. Foto: Terje Pedersen / NTB ScanpixVis mer

Forsvar:

Hvordan kan forsvarsledelsen ta så feil?

Det er all mulig grunn til å etterprøve og sette Regjeringens og forsvarsledelsens beslutninger under kritikk når det gjelder Forsvarets videre utvikling.

Meninger

Vi som kritiserer norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk og langtidsplanen for Forsvaret, som agiterer mot prioriteringen av kampfly på bekostning av bakkestyrker og marine, mot nedleggelsen av Andøya og mot fjerning av helikoptrene til Hæren osv., blir ofte konfrontert med autoritesbevis.

Spaltist

Jacob Børresen

er pensjonert flaggkommandør med en lang militær karriere bak seg i Sjøforsvaret. Han har vært militær sekretær for forsvarsministeren og ledet internasjonale NATO-operasjoner. Børresen skriver om forsvars- og sikkerhetspolitikk for Dagbladet.

Siste publiserte innlegg

Beslutningene er jo i tråd med forsvarssjefens fagmilitære råd. Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen, nå forsker ved FFI, gikk til og med så langt som til å mene at kritikk av beslutningen om å legge ned Andøya flystasjon var ensbetydende med å kalle forsvarssjefen for en idiot.

I samme leserinnlegg (avisa Fremover 14.09.17) går Diesen langt i å antyde at Langtidsplanens kombinasjon av innsatsfaktorer – fly, fartøyer, hæravdelinger, baser osv. – som innenfor gitte ressursrammer gir høyest forsvarsevne totalt sett, er vitenskapelig forankret (det er «et operasjonsanalytisk optimeringsproblem av betydelig kompleksitet»), og derfor hevet over kritikk. Det er ikke grunnlag for noen av påstandene.

Jeg har i flere sammenhenger hevdet at forsvarssjefens fagmilitære råd ikke alltid er like fagmilitært. Jeg vil også mene at utviklingen av forsvars- og sikkerhetspolitikk, selv om den kan være såkalt «forskningsbasert», i sin alminnelighet sjelden er solid vitenskapelig forankret.

Til det er militærpolitisk teoribygging og planlegging for politisert, i den grad at det effektivt hindrer en objektiv og uavhengig vitenskapelig basert tilnærming. Det er derfor all mulig grunn til å underkaste forsvars- og sikkerhetspolitikken kritikk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vitenskapelig basert teoribygging fordrer fri utveksling av ideer og informasjon, og av vedvarende kritisk evaluering, falsifisering, av påstander og teorier. Det er flere årsaker til at dette er vanskelig når det gjelder militærpolitisk teoribygging og planlegging.

Den første vanskeligheten er hemmelighold. Selv om behovet for hemmelighold er selvsagt, hindrer det i praksis at potensielle kritikere får tilgang til informasjonen de trenger for å kunne evaluere gjeldende programmer og foreslå alternativer.

En annen vanskelighet er det at militærpolitisk teoribygging og planlegging skjer i et intenst politisk miljø. De viktigste aktørene (Forsvarsdepartementet, Forsvaret med forsvarsgrenene og forskningsmiljøene slike som FFI, IFS, NUPI osv.) har tunge interesser knyttet til konklusjonene som blir trukket. De vil unngå konklusjoner og anbefalinger som kan bidra til å undergrave deres egne posisjoner. Det er heller ikke uvanlig med forsøk på å tie i hjel eller diskreditere kritikere, selv om, eller kanskje særlig dersom, kritikken skulle være berettiget.

I stedet for å være en fri utveksling av informasjon og ideer er debatter om militærpolitisk teoribygging og planlegging tungt påvirket av deltakernes politiske og institusjonelle interesser. Mange innen det forsvars- og sikkerhetspolitiske miljøet har større interesse av å forsvare sine posisjoner enn av å finne sannheten. Evaluering av personer utenfor miljøet – som vil være mer tilbøyelige til å kritisere og komme med alternative løsninger – kan bli motarbeidet ved rett og slett å nekte dem tilgang til relevant informasjon.

Fordi forsvarssektoren har store ressurser, kan den iverksette analyser som er i tråd med dens egne interesser. Forskning som kan svekke dens posisjoner kan bli motarbeidet eller man kan rett og slett la være å finansiere den. Potensielle kritikere kan også bli avskrekket av frykten for å bli frosset ut. De færreste vil like å bli utelukket fra det «respektable» forsvars- og sikkerhetspolitiske forskningsmiljøet.

Dersom man setter pris på å være del av et aktivt fagmiljø (som medfører invitasjoner til konferanser, økt tilgang til å publisere i viktige fagtidsskrifter, og større tilgang til forskningsmidler) vil lysten til å kritisere den konvensjonelle visdom naturlig nok avta. Det er ikke alle som har samme ryggrad og faglige integritet som en Tormod Heier.

Dette er ikke nødvendigvis resultat av aktiv konspirasjon for å undertrykke alternative synspunkter, men er et resultat av organisasjoners og enkeltpersoners iboende karakter. Det finnes få organisasjoner som aktivt vil støtte forskning som kan bidra til å undergrave deres posisjon, og konferansesponsorer og arrangører vil naturlig nok lete etter bidragsytere med holdninger og synspunkter som stemmer overens med deres egne.

Resultatet er imidlertid det samme: den som ønsker å delta aktivt, bør sørge for å holde seg innenfor rammen av akseptert konsensus. Dette er de viktigste grunnene til at militærpolitisk teoribygging og planlegging sjelden er forankret i vitenskapelige prinsipper.

Men det finnes også andre grunner. Forsvarsgrenene har en tendens til å ville framheve egen betydning på bekostning av de andre. Det innebærer at de som er satt til å utvikle ideer og konsepter innen egen forsvarsgren ikke alltid er objektive. Deres jobb er å fremme og ivareta forsvarsgrenens interesser, heller enn helheten. Militærpolitisk teoribygging og planlegging kan også forkludres ved motstand mot innovasjon som kan bidra til å true tradisjonelle roller og oppdrag.

Ikke all innovasjon er fornuftig, selvsagt, men organisasjoner har en tendens til å motsette seg innovasjon selv der pro-argumentene er sterke. Innovasjon kan bidra til å svekke ledelsens status og autoritet, som bygger sin innsikt og erfaring på eksisterende konsepter og teknologier, og kan utfordre følelsesmessig tilknytning til spesielle våpensystemer eller doktriner. I enkelte tilfeller kan innovasjon true selve organisasjonens eksistens, dersom det fører til at oppdraget dens ikke lenger er relevant. Kystartilleriets skjebne er et slikt eksempel, avviklingen av Forsvarets overkommando et annet.

Motstanden mot innovasjon er et aspekt av en annen utfordring: motstanden mot kritisk evaluering og innblanding av folk fra utsiden. Motstanden er ikke vanskelig å forstå. Evaluering av folk fra utsiden kan avdekke organisatoriske svakheter og feil fra ledelsens side, og kan true tradisjonelle roller og oppgaver.

På den annen side er Forsvaret en så spesialisert og særegen virksomhet at sivile ofte mangler den kunnskapen som er nødvendig for å kunne gi gode råd. Dette er blant annet kjernen i kritikken mot omleggingen av Forsvarets skoler.

Problemet med ekstern evaluering kan bli forsterket i perioder hvor militære operasjoner pågår. Selv om det øker betydningen av kritisk analyse, vil forsøk på å endre eksisterende strategi/policy da være enda sterkere. Og problemet forsvinner ikke når operasjonen er avsluttet, noe som gjør at forsøk på å hente ut lærdom av feil som ble begått blir vanskelig. Slik etteranalyse vil heller ikke være objektiv, fordi deltakerne vil ønske å forsvare beslutningene de tok, og sine nåværende interesser, ved å sørge for at bare «korrekte» konklusjoner blir trukket.

Motstand mot kritisk evaluering påvirker også utvikling, anskaffelse og forvaltning av materiell. Og selv om evaluering blir iverksatt, vil deltakerne være mer opptatt av å sikre videreføring av pågående prosjekter enn å etterprøve deres faktiske relevans og verdi. Motstanden mot å ettergå forutsetningene for beslutningen om å avvikle Andøya flystasjon er et godt eksempel.

Det er altså all mulig grunn til å etterprøve og sette under kritikk Regjeringens og forsvarsledelsens beslutninger når det gjelder Forsvarets videre utvikling. Men både forkjemperne for gjeldende forsvars- og sikkerhetspolitikk og vi kritikere er underlagt samme logikk, selv om aktører i posisjon har mere å forsvare og derfor er mer utsatt enn kritikerne. Alle parter i debatten må underkastes kildekritikk og etterprøving av argumentene.

Og for alle som er oppriktig opptatt av nasjonens sikkerhet og Forsvarets ve og vel, bør utfordringene jeg har beskrevet mot objektiv, faktabasert og vitenskapelig begrunnet militærpolitisk teoribygging og planlegging være kilde både til ettertanke og til en viss ydmykhet.