Hvordan kan LOs sommerpatrulje reparere et brustent hjerte?

Les om veving, vaskehaller og feil i Venstres partiprogram i det sjuende kapitlet av «Blåblåmandag».

Illustrasjon: Pål Dybwik
Illustrasjon: Pål DybwikVis mer

7. Jakt og fiske

Kapittelet der noen bygger opp landet og andre bruker det opp. Karl Georg Byrkje kvitter seg med sinnet over Venstre når han tar et oppgjør med en ungarsk eier av en vaskehall.

Les 1. kapittel.
Les 2. kapittel.
Les 3. kapittel.
Les 4. kapittel.
Les 5. kapittel.
Les 6. kapittel

Lørdagen etter den fatale blåmandagen, satt Karl Georg og lette etter feil i partiprogrammet til Venstre. Han kunne mye utenat, men var ikke lenger medlem i partiet. Da han startet som kulturforsker, sto det i stillingsinstruksen at han skulle være uavhengig og ikke medlem av noen organisasjon eller parti som hadde innflytelse på politiske avgjørelser. Slik sett kunne han fortsatt som medlem av Venstre, men han valgte å melde seg ut. For sikkerhets skyld sluttet han også å betale abonnementet på Jakt og Fiske. Når han satt med bladet, var han i en annen verden. Han leste alt som sto der og kunnskapen festet seg. Totalt ubrukelig, selvsagt, siden Byrkje ikke var noen friluftsmann. Faren hadde vært friluftsmann. Men når Karl Georg Byrkje leste om binding av fluer, om de første turene til et vann etter at isen var gått, om felling av rådyr i måneskinn på Nordvestlandet, der dyrets silhuett sto mot en sjø opplyst av månen, kjente han hjertet banke og nerven i situasjonen. Karl Georg ble en annen når han leste. Han ble det han leste. Han ble en jeger som tråkket forsiktig over skogbunnen av hensyn til sjeldne planter og arter — og av hensyn til seg selv. I løpet av noen minutter med bladet Jakt og Fiske ble han en følelsesladd, etisk jeger som i stedet for å ta sjanser heller lot dyret gå ut av trådsiktet og situasjonen siden han bare var 90 prosent sikker på at det ikke var kalv i nærheten.

Slik kjente han det nå, lørdagen etter blåmandagen, mens han leste partiprogrammet til Venstre. Hjertet banket. Klokka satt ett hakk for stramt etter joggeturen, men han gjorde ikke noe med det. han var i en annen verden av småbedrifter, menneskelighet overfor svakere stilte og friheter man strengt tatt bare hadde bruk for i i-land. Karl Georg kunne stolt si you might say I am a dreamer, og etter stortingsvalget 2013 virket det ikke som han var den eneste. Han fant ikke noe galt med programmet. Venstre hadde bare tråkket feil, valgt feil side. Kommentatorene i avisene og TV minnet om at man kunne si det samme om Lars Sponheim som tok avstand fra Frp i 2009, men da var Høyre mindre. Det kunne aldri blitt regjering med et dobbelt så stort Frp. Sponheim gamblet og ble sauebonde, men historien ville gi ham rett. Han gjorde det riktige, og slike har Norge alltid hatt respekt for, selv om de omtalte seg selv i tredjeperson. Blåblå var en reell trussel i hele 2012 og 2013. Ingenting hadde hjulpet. Nå skulle Norge få kjørte seg. Den norske modellen, samholdet, den forsøksvise temmingen av kommentarfeltene og den iboende forulempetheten blant den minst kapable delen av befolkningen, nordic noir, distriktslandet, et Norge i miniatyr, slow tv, bolyst, boplikt, alt sammen.

Karl Georg Byrkje husket barndommen sin. Den eneste vennen det var mulig å ha siden gården lå langt fra andre gårder, var Geir. Geir hadde for mange brødre og søstre, grønske på skolebuksene. Det var for mange demonterte motorsykler og deformerte biler i utkanten av markene. Karl Georg fikk ikke lov til å leke med Geir, men sluttet aldri å huske ham som en slags venn. «Du kan ikke bygge fremtiden på å ha Geir som venn," hadde faren sagt, «noen bygger opp landet og andre bruker det opp". Likevel husket han Geir som venn, akkurat som han alltid kom til å huske Venstre som sitt parti, uansett hvor galt det gikk.

Han ringte Annemerete.

«Jeg er så lei meg», sa han.

Hun pustet tungt og ventet med å svare. Da hun først snakket, var det et underlig ekko i rommet der hun var, trolig i atelieret i industribygget, i det hun kalte et New York loft. Hun hadde kanskje levd i en internasjonal forestillingsverden lenge der Fred Neil og Bob Dylan bumpet innom med gitaren, bare hun hadde et riktig New York Loft i Grenland og en status som Fremtiden for norsk vev?

«Jeg kjenner meg så sviktet.»

Hun la trøstende ut om ekteskapet, sa mange pene ting, sukret de siste årene, sa at han hadde store kvaliteter som både far, ektemann og menneske, men at tiden hadde innhentet dem og drømmene hadde skilt lag. For henne gjaldt et friere kunstnerliv, og da gled de naturlig fra hverandre.

«Det var egentlig valget jeg mente», opplyste han.
Hun tok en pause.
«Nei, dette blir dyrt», sa hun.
«Dyrt? Det er jo jeg som ringer», sa Karl Georg.
«Jeg er i Budapest. Da er det jeg som betaler.»
«Hva gjør du i Budapest?»
«Inspirasjonstur. Drikker vin og slik. Går i gallerier. Du vet jo hvordan jeg liker det?»
«Alene?»
«Ja.»
«Sikker?»
«Nja, med en venn, kanskje, men du?»
«Ja?»
«Dette blir dyrt.»
«Omkostningene blir høyere», mumlet Karl Georg, som sjelden var så kvikk i replikken som dette, men gråten var nær.
«Hva sa du? Linjen skurrer, du falt bort et øyeblikk.»
«At det blir dyrt», sa Karl Georg, mens bildene tok form i hodet hans.

--

Selvsagt. Fordømt selvsagt. Det var ungareren. Karl Georg visste ikke noe annet navn. I denne byen het han ungareren. Ingen klarte eller gadd uttale navnet hans, og det var ikke mange ungarere her. Han var innehaver av en vaskehall på andre siden av Statoil, ved innkjøringen til byen sørfra.

Det måtte være ham. Ungareren hadde kjøpt tre arbeider av henne, rett fra vevstua. Er det naturlig å være så opptatt av avantgardistisk vev når du er fra Ungarn? Har Ungarn en spesielt rik vevtradisjon? Er det noe alle ungarere lærer på skolen? Skulle han google det? Nei. Han skulle handle.

Han kom inn i et lite venterom. Det var ingen der, men han hørte det suse i rør og i trykkluftmaskinene de stakkars fremmedarbeiderne brukte til å skifte dekk på borgerskapets konebiler. Urolig i kroppen og med pannesvette etter sykkelturen, tappet han et glass vann fra dispenseren. Vannet skvalpet over. Vannet rant lags sidene på begeret og han laget OL-ringene på bordet før det gikk i døra.

«Bitte, kann ich dil hilfen?» sa den vesle mannen.
«Jeg ser etter eieren. Ungareren», sa Karl Georg.
«Splechen zii deutsch?»
Nei, det gjør jeg ikke og det gjør fan ikke du heller, tenkte Karl Georg.
«The owner?»
«Bitte?»
«EIEREN.»
«Entschuldigen zii?»
«Der eier? Das eier?»
Det høres fan meg tysk nok ut, tenkte han. Mannen gjorde tegn til å gå ut døra han kom inn da Karl Georg, rolig og behersket, kom på det:
«Mister Budapest.»
«Aah. György», sa mannen og ropte på Chen og en ungdom på knapt 14 år kom inn.
«György? Hal fli. Leise. Ungaln», sa han og tørket svette med filla han hadde i hånden.
«Takk», sa Karl Georg.
Mennene forsvant.

Da han så seg rundt etter en bøtte eller dunk å kaste plastglasset i, så han veven hennes. På veggen bak hang den skogbunnsfargede veven han først hadde trodd var omrisset av en elg, men Annemerete hadde intenst presisert at det var en elektrisk elg, at det var som om verden hadde satt støt i den og at verket var en kommentar til avskogingen i verden og de miljømessige konsekvensene for arter som ikke lenger har noe naturlig habitat.

Karl Georg sa ikke «...som en Venstre-mann», men tenkte det og stilte heller spørsmålet om ikke gjengroing var et langt større problem enn avskoging?. Annemerete hadde sett på ham med forstårduikkekunstblikket sitt, et blikk han kjente altfor godt.

Utenfor tok han straks opp mobilen og søkte 1881.no etter nummeret til LOs sommerpatrulje, håpet at de ikke hadde gitt seg for sesongen. Noen bygger dette landet. Andre sørger for at det bygges på lovlig vis.

8. kapittel publiseres på Dagbladet.no i morgen.

FORFATTEREN: Vidar Kvalshaug.
FORFATTEREN: Vidar Kvalshaug. Vis mer