MODERASJON: Det finnes klare eksempler på at høyrepopulistene får mindre oppslutning og blir mer moderate av samarbeid, skriver kronikkforfatteren. Her Serigedemokraternas leder Jimmie Åkesson.
Foto: Scanpix
MODERASJON: Det finnes klare eksempler på at høyrepopulistene får mindre oppslutning og blir mer moderate av samarbeid, skriver kronikkforfatteren. Her Serigedemokraternas leder Jimmie Åkesson. Foto: ScanpixVis mer

Hvordan knekke høyrepopulismen

Erfaringer fra Østerrike og Danmark peker mot hva man bør gjøre med Sverigedemokraterna: samarbeide.

||| DE SISTE ÅRENES politiske utvikling i Østerrike har trolig vist hvordan man først lærte å takle høyrepopulismen, men så forlot strategien slik at den igjen blomstret.

JÖRG HAIDERS PARTI, Freiheitliche Partei Österreichs (FPÖ), vant valget i 1999 med 26,9 prosent av stemmene og gikk i regjering med det ledende liberalkonservative partiet ÖVP. De ble møtt med knallharde sanksjoner internasjonalt, noe som ifølge professor i statsvitenskap Kurt Richard Luther styrket Østerrikes nasjonalistiske holdninger og EU-motstand. Han beskriver hvordan og hvorfor det østerrikske høyrepopulistiske partiet kunne falle i oppslutning fra 26,9 prosent i 1999, til 10 prosent i 2002.

EU skjønte raskt at sanksjonene fra 1999, om videreført, ville bli kontraproduktive, og det tok ikke lang tid før de opphørte.

Etter internt bråk og fraksjoneringer forlot en del nøkkelfigurer Haiders parti i 2002, og det ble utlyst nyvalg. Populistene styrtet i oppslutning, og de liberalkonservative gikk fra 26,9 prosent til 42,3, deres beste valg på 20 år. Samarbeidsregjeringen ble likevel videreført.

MEN ETTER NESTE VALG i 2006, overtok en ny regjering bestående av de liberalkonservative og sosialdemokratene. Og ved valget i 2008 var plutselig høyrepopulistene, FPÖ og Jörg Haiders nye parti BZÖ, på til sammen nærmere 30 prosent igjen.

Høyrepopulistene ble altså mindre av samarbeid, ikke isolasjon. Regjeringsdeltakelse avslører interne motsetninger typiske for protestpartier. Luther sier selv at «en strategi av samarbeid og moderering fra de etablerte partiene kan være den beste måten å bekjempe høyrepopulistene.»

Luther mente at høyrepopulistenes fremtid (dette ble skrevet i 2002) blant annet var avhengig av om Heiders parti igjen ville komme i opposisjon og sånn sett blir frie til å fortsette strategien med uansvarlige og vidtfavnende politiske løfter. Det gjorde de, og nå er de like store som i 1999.

NOE AV KJERNEN i debatten om Sverigedemokraterna er prinsipielt viktig: Er regjeringsdeltakelse modererende eller legitimerer det de høyrepopulistiske holdningene?

Ifølge Luther var den østerrikske samlingsregjeringen ikke på langt nær så illiberal som fryktet. Innvandrings- og asylpolitikken ble skjerpet, men ofte var det de liberalkonservative, ikke høyrepopulistene, som var tøffest når det gjaldt disse initiativene. FPÖ maktet altså ikke å omsette radikal retorikk til politikk.

MOTSTAND: De store avisene i Sverige tok avstand fra Sverigedemokratene på valgdagen.
Foto: Scanpix
MOTSTAND: De store avisene i Sverige tok avstand fra Sverigedemokratene på valgdagen. Foto: Scanpix Vis mer

VI KOMMER selvfølgelig ikke utenom Danmark, som for mange har blitt arketypen på hvordan det ikke bør gå. I Sverige beskrives blant annet hvordan «den danska syken» sprer seg fra Dansk Folkeparti (DF) og utover i samfunnet.

Den danske forfatteren Erik Meier Carlsen, som har bakgrunn fra den sosialdemokratisk A-pressen i Danmark, har skrevet essayet «Den danske syken» for den svenske liberalistiske tenketanken Timbro der han gjør flere svært relevante refleksjoner.

Er det primært Dansk Folkeparti, stiftet i 1995 og regjeringens støtteparti fra 2001, som sprer innvandringskritikken? Nei, mener han, og skriver om gjennombruddet til forgjengeren Fremskridtspartiet: «Alt i 1986, har det senere vist seg, kunne forskere konstatere at 80 prosent av de danske velgerene anså at innvandrere og flyktningers muligheter til å bosette seg i landet burde begrenses.» Og om politikernes reaksjoner: «De vendte helt enkelt det døve øret til.»

BLE ANDERS FOGH RASMUSSEN tilhenger av en strengere politikk på feltet først etter at det ble klart at han trengte støtte fra Dansk Folkeparti? Nei. Han endret linjen fra 1998, og var del av en gruppe ledende politikere som i 1988-1989 forsøkte å skjerpe inn politikken til Venstre i migrasjonspolitikken (danske Venstre tilsvarer det norske partiet Høyre), ifølge Meier Carlsen.

Var innstramningene til Fogh Rasmussens regjering etter 2001 et rent høyresidefenomen? Nei, «pakkens avgjørende deler var allerede utviklet under den sosialdemokratiske regjeringen av innenriksminister Karen Jespersen» (som siden gikk over til Venstre). Så tidlig som i 1998 hadde sosialdemokratene presentert kritiske forslag. Og da Helle Thorning-Schmidt gikk på som leder i 2005, støttet hun det meste av den strengere migrasjonspolitikken.

SELV OM Dansk Folkeparti holder på sin kritiske profil i migrasjonspolitikken, og stadig finner nye måter å markere den på, har de tatt medansvar for en ambisiøs integrasjonspolitikk, og de har nærmet seg en mainstreamretorikk når det gjelder innvandringens problemstillinger, mener han.

AT SAMARBEID kan virke modererende, burde ikke overraske nordmenn. Arbeiderpartiet ble historisk moderert gjennom makt og innflytelse og etter hvert til et ansvarlig, sosialdemokratisk parti. Sosialistisk Venstreparti slår i dag to fluer i én smekk: Regjeringsdeltakelse og sosialismeavskaffelse.

Erfaringene peker mot hva man i dag bør gjøre for å svekke for eksempel Geert Wilders i Nederland eller Sverigedemokraterna: Samarbeide med dem.