EN NY VERDEN: - Det har oppstått en tredje verden i den første verden. Dette er lett å se i USA, også i Storbritannia. I Italia har det ikke vært reallønnsvekst de siste 20 åra. Men det mangler ikke på rikdom i den øverste del av samfunnet, skriver generalsekretær i Europarådet, Thorbjørn Jagland.
EN NY VERDEN: - Det har oppstått en tredje verden i den første verden. Dette er lett å se i USA, også i Storbritannia. I Italia har det ikke vært reallønnsvekst de siste 20 åra. Men det mangler ikke på rikdom i den øverste del av samfunnet, skriver generalsekretær i Europarådet, Thorbjørn Jagland.Vis mer

En ny verden:

Hvordan kunne det gå så galt?

De økonomiske ulikhetene som verden nå opplever er menneskeskapte, skapt av liberale mennesker. Det samme med flyktningstrømmene. Til sammen er det blitt politisk dynamitt.

Meninger

Den liberale orden er under sterkt press. Den orden som de vestlige landene etablerte etter andre verdenskrig basert menneskerettigheter, rettsstat og forpliktende internasjonalt samarbeid.

Vi har fått Trump i USA som sier opp internasjonale avtaler, han hyller verdens verste diktator og snakker ifølge Paul Kugman i The New York Times om innvandrere som nazistene gjorde om jødene. I Italia går lederen for partiet Lega som nå sitter i regjering, inn for å holde folketelling for å gjøre det mulig å deportere Romfolket ut av Italia, et gufs av fascisme.

Hvordan kunne det gå så galt?

De som forsvarer den liberale orden er, etter min mening, selv skyld i utviklingen. De sluttet å være liberale og ble i stedet liberalistiske i sin økonomiske tenkning. Og de ble populistiske i sin internasjonale politikk. Populistiske i den forstand at man gang på gang gikk til militær aksjon under inntrykket av sterke fjernsynsbilder: «Noe må gjøres raskt», uten skikkelige analyser av hvilke virkninger en militær aksjon ville ha. Som for eksempel da bombingen av Libya startet. Det ble pisket opp et hysteri om et forestående folkemord som måtte avverges ved å sende bombeflyene på vingene.

De fleste medier, særlig i Norge, gjorde seg selv til pamfletter for militærretorikk og laget heltereportasjer om pilotene som skulle levere bombene. Det var opportunisme alle veier, fakta sluttet å være et argument.

Enda verre var invasjonen av Irak, det 21. århundres største katastrofe til nå. Som ble forløperen for borgerkrigen i Syria og Jemen

Svaret på hvorfor det politiske landskapet endrer seg i land etter land til fordel for autoritære retninger, ligger i den flyktningkrisa som krigene på den andre siden av Middelhavet skapte. Men den hadde kanskje ikke fått så alvorlige politiske utslag hvis det ikke hadde vært for en annen fundamental utvikling, nemlig avreguleringen av økonomien. Det ble skapt et inntrykk av at globaliseringen var noe naturgitt som politikerne ikke kunne gjøre noe med. Men i virkeligheten var den ikke bare teknologisk drevet, den var også politikerskapt.

Derfor har det i stor grad hersket vill vest i verdensøkonomien i over 20 år. Forskjellen mellom rike og fattige øker i de fleste land i verden. Vi har i alle år snakket om den tredje verden, den underutviklede verden preget av stor fattigdom, i motsetning til den første verden som har opplevd industrialisering og jevn velstandsutvikling.

Bildet er ikke så enkelt lenger. Det har oppstått en tredje verden i den første verden. Dette er lett å se i USA, også i Storbritannia. I Italia har det ikke vært reallønnsvekst de siste 20 åra. Fattigdommen er synlig. Men det mangler ikke på rikdom i den øverste del av samfunnet.

Når britene fikk mulighet til å gjøre revolt, gjorde de det i Brexit-avstemningen. Når EU ikke maktet å fordele byrdene med tilstrømming av flyktninger rettferdig seg imellom, men i stedet lot tre land rundt Middelhavet ta hele støyten, gjorde Italienerne også revolt.

Det vi ser nå er ulikhetenes enorme økonomiske og politiske kostnader. I motsetning til utjamningspolitikkens sterke samfunnsmessige gevinst.

Nobelprisvinner i økonomi, Gunnar Myrdal, skrev allerede i 50-åra om de sosiale reformers produktivitet. I 20 år nå har de fleste såkalte liberale land vært mest opptatt av det motsatte; deregulering og innstramming i velferdsordninger med den samfunnsmessige byrde dette ha påført oss.

De internasjonale finansinstitusjonene har stått for samme liberalistiske filosofi. De har presset land som for eksempel Hellas til kontinuerlig innstramming og ført flere og flere ut i arbeidsløshet. Meningen var å få ned statsutgiftene og underskuddene. Men når folk ikke arbeider, betaler de ikke skatt, så underskuddene bare øker. Den berømte økonomen John M. Keynes sa under depresjonen på 30 tallet: «Take care of unemployment and the budget will take care of itself». Dette er fortsatt gyldig, forlatt som aksiom.

De økonomiske ulikhetene som verden nå opplever er menneskeskapte, skapt av liberale mennesker. Det samme med flyktningstrømmene. Til sammen er det blitt politisk dynamitt.

Russlands ulovlige annektering av Krim hører absolutt med i bildet. Enda en utvikling som førte verden vekk fra det vi har kalt multilateralisme og over i unilateralisme. Det første betyr at man ikke går til militær aksjon uten en klar autorisasjon fra FNs sikkerhetsråd. Det forelå ikke noen autorisasjon fra FNs sikkerhetsråd for invasjonen i Irak, heller ikke for mordet på Gadhafi i Libya og annekteringen av Krim.

Resultatet er blitt et totalt handlingslammet Sikkerhetsråd. I FN-paktens artikkel 24 står det at FNs sikkerhetsråd er kollektivt ansvarlig for verdens fred og sikkerhet og at de 15 medlemmene handler på vegne av alle FNs medlemsland. Nå handler Rådets medlemmer i stedet på vegne av seg selv.

«Hysterisk militaristisk språkbruk som søker argumenter for bruk av vold i stedet for å forsøke å unngå det», er blitt tidens melodi ifølge den respekterte kommentator i The Guardian, Simon Jenkins.

Vi har dermed fått en ny kald krig. Men annerledes enn den første. Den første var preget av to blokker, den østlige styrt av Sovjetunionens kommunistparti. Den vestlige styrt av USA. Det har vist seg i ettertid at dette skapte en forutsigbarhet som også gjorde det mulig å avverge og løse kriser.

I dag kan vi ikke dele verden inn i to blokker. Det finnes mange blokker og mange interesser innen hver blokk.

Men en realitet gjenstår. Nemlig at Russland og Amerika har levd i fred med hverandre siden 1500 tallet og at «de tre Europa» har felles interesser fordi de er del av den samme sivilisasjon, som Alberto Cavallari skriver (professor i internasjonal politikk i Frankrike og hyppig kommentator i italiensk presse) Den europeiske sivilisasjon består ikke bare av Europa slik vi tenker på det. Det består også av Amerika som ble befolket av europeerne og Russland som Peter den store vendte mot Europa.

De siste tjue åra har vist oss at skal man oppnå noe positivt så kommer man ikke utenom at «de tre Europa» må spille på lag, eller i det minste at de ikke spiller direkte mot hverandre. Å sette Russland til side som USA og EU har forsøkt, fører ikke til noe godt. Russlands politikk i forhold til for eksempel Georgia og Ukraina har på samme måte skapt et antagonistisk forhold til de to andre.

Ser man på historiske fakta, har USA og Russland aldri vært i krig med hverandre som Cavallari påpeker. De anerkjente hverandre diplomatisk under den amerikanske frigjøringskrigen i 1871. Britene lyktes ikke å dra Russland inn krigen mot de amerikanske rebellene. Forholdet mellom de to land var så harmonisk at Russland solgte Alaska til USA.

Åra etterpå fram til i dag har vært preget av en rekke kalde kriger, avløst av avspenningen, men aldri krig.

I dag er Russland medlem av Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og dermed de facto en del av Europa. Trump representerer forhåpentligvis et temporært brudd med amerikanske idealer.

Det bør etter hvert være grunnlag for en ny avspenning. Etter min mening det eneste håp for å skape en mer forutsigbar verden og muligheter for å takle den kinesiske utfordring.