«Hvordan kunne det IKKE bli fascinerende?»

«Big Brother» gjorde TvNorge til landets største kanal for første gang.

|||«Let the game begin!» Med Organic på lydsporet ble deltakerne fraktet i limousiner til bunkersen på Fornebu. 10 deltakere, 100 dager, 1 million i premie! Året var 2001, århundret var nytt, og spillet var i gang.  

Inspirert av litterære skrekkvisjoner som «1984» og «Fluenes herre», og modellert som et vitenskapelig eksperiment, ble «Big Brother» skapt for en ny tv-tid. Kjernen var et daglig tv-program, men mange elementer var nye: streaming på nett, live-sendinger på egne kanaler, deltakernes stemmer på mobilen, løpende tekstoppdateringer, nominasjoner, avstemminger. For ikke å glemme debatten og fordømmelsen, som i alle land fulgte samme mønster, og må betraktes som en integrert del av lanseringen og forhåndsomtalen.  

«Big Brother» er vist i minst 70 land og pågår ennå. Men tv-formater taper seg alltid når overraskelsene er tatt ut det første året. 2001 ble en stor suksess: 1,2 millioner så finalen. 2,7 millioner stemte, og på finaledagen var TVNorge for første gang Norges største kanal. Castingen var glimrende i 2001: Søte Anette, folkets tv-favoritt, machomannen Rodney, som ble sint når resonnementene ble kompliserte, den forlovede Anne Mona, som var utro med Ålesund-palestineren Ramsy, og vennlige Lars Joakim som spaserte ut med millionen.  

Hvorfor var det fascinerende? Vi kan likegodt stille spørsmålet: Hvordan kunne det ikke bli fascinerende? Det var noe med kombinasjonen av det totalt ekte — ekte følelser, ekte utroskap, ekte fylleangst — og det totalt iscenesatte. Ingen hadde tidligere sperret inn mennesker i månedsvis, utsatt dem for eksperimentelle prøvelser for å øke konfliktnivået, pøst på med alkohol for å fjerne hemninger og sendt det hele på tv. At det var kynisk var udiskutabelt — det var nesten utrolig at det var lovlig. Og at så mange tv-kanaler ville ta risikoen. 

«Big brother», sesong 2001, illustrerte at reality ikke bare handlet om deltakernes virkelighet, men også virkeligheten til de som ser på. Selv elsket jeg kranglene. Det er noe eget med å betrakte krangledramaturgi under utvikling — seige, sure diskusjoner komplett med kjipe eskaleringsteknikker. Kanskje er dette den egentlige fascinasjonen med reality: det er sensasjonelt og spektakulært, men samtidig så skremmende gjenkjennelig og ordinært.