Hvordan kunne det skje?

I LØPET AV

rundt 100 dager i 1994 ble over 800.000 mennesker, eller 11 prosent av landets befolkning, drept og mer enn to millioner mennesker drevet på flukt. De eksakte tallene kan trolig aldri fastsettes. Selv for et land med en svært turbulent historie som Rwanda, har folkemordets omfang og hastighet vært sjokkerende. Til forskjell fra Holocaust, der få drepte mange i avsidesliggende gasskamre, er særlig den folkelige deltakelse slående ved folkemordet i Rwanda. Folkemordet var planlagt og implementert ovenfra, men deltakelsen var massiv nedenfra og drapene ble utført i lokalsamfunnet.

Hvordan kan en slik brutalitet forstås? Mange har sett på folkemordet i Rwanda som et resultat av gammelt stammehat. Videre har de rådene forklaringene på konflikter i Afrika ofte vært etnisitet eller kamp om ressursene. Dette er en forenkling av virkeligheten fordi konfliktene har dypere årsaker enn de rent materielle, selv om disse ofte utgjør en del av bildet. I Afrika er den voldelige konflikts logikk verken mer eller mindre forståelig, mer eller mindre rasjonell enn voldelige konflikter andre steder i verden. Der som ellers forutsetter folkemord en definering av fienden. Dette er et resultat av en lang prosess og ikke innslag av øyeblikkets barbari.

FOR Å SKJØNNE

hva som skjedde må man gå tilbake i tid. I det prekoloniale Rwanda var blandingsekteskap mellom hutuer og tutsier vanlig, og det sosiale systemet fleksibelt. Et komplekst system av overlappende ledere forhindret konsentrasjon av makt. Arven fra de belgiske koloniherrene la grunnlaget for folkemordet; det prekoloniale systemet, som sørget for balansert harmoni mellom forskjellige lag og segmenter av befolkningen, ble ødelagt og erstattet med et diskriminerende og forenklet system basert på feilaktige og tilfeldige klassifikasjoner av befolkningen. De fortolket Rwandas sosiale organisering, historie og kultur, ikke bare for koloniadministrasjonen, men også for befolkningen selv.

Et talende symbol på kolonimaktens politikk var Belgias innføring av identitetskort i Rwanda i 1932, med klassifisering av hutu, tutsi og twa, noe som senere skulle få fatale konsekvenser under folkemordet i 1994. Fienden ble lett å identifisere. De ignorerte dermed viktige skiller innenfor hver gruppe, og eliminerte fleksibiliteten i Rwandas etniske strukturer. Denne klassifiseringen resulterte i ulik behandling fra kolonimyndighetens side der forskjellsbehandling og favorisering var de fremtredene trekkene. Tutsiene ble klart favorisert og prioritert som ansatt i administrasjonen og andre steder. Det er betegnende at aggresjonen som oppsto under hutuenes «sosiale revolusjon» i 1959 ble rettet mot tutsiene og at de ble ansett som utnytterne og ikke kolonimakten.

I MOTSETNING TIL

antydninger om grådighet eller uunngåelig stammehat er altså folkemordet et resultat av en mer dyptgående prosess. Det handler om den politiske utvikling i det postkoloniale Afrika der spørsmål om rettigheter knyttet til statsborgerskap står sentralt. Det dreier seg om å definere det politiske «selv» og det politiske «andre», med andre ord hvem som faller innenfor et konstruert felleskap og hvem som faller utenfor.

For å forstå folkemordets logikk må en ta den politiske verden som kolonialismen satte i bevegelse: En verden bestående av innfødte og nybyggere. Den ugandiske statsviteren Mahmood Mamdani gir et teoretisk rammeverk der folkemordet i Rwanda må tolkes som de innfødtes folkemord på nybyggerne:

«Folkemordet ble utført av de som anså seg selv som de naturlige innfødte, som døtre og sønner av jorda - hutuene - og deres misjon var å renske jorda for den truende tilstedeværelsen av den fremmede nybyggeren: tutsiene. På denne måten var ikke volden rettet mot en nabo, men mot en som ble sett på som en utlending, en fremmed, en som ikke hørte hjemme».

Dette må imidlertid suppleres med at folkemordet i tillegg blir sett som et politisk virkemiddel der regimet i et siste desperat forsøk på å beholde makten eliminerte sine fiender, som inkluderte både moderate hutuer, blant folkemordets første ofre, samt alle tutsier.

EN KAN PÅ MANGE

måter hevde at folkemordets drivkraft, det å eliminere sin fiende, er like gammel som organisert makt. Den politiske eliten i Rwanda brukte folkemord som strategi for å bevare makten, mens kirken var trofast støttespiller i frykt for å miste sin innflytelse. Det var både økonomiske og politiske faktorer som truet elitens makt og privileger. Disse inkluderte den tiltakende økonomiske krisen som startet på 1980-tallet, med påfølgende strukturtilpasningsprogram, tilblivelsen av en politisk hutu-dominert opposisjon på 1980-tallet med stadig sterkere krav samt Rwanda Patriotic Fronts (RPF) invasjon i 1990 etterfulgt av borgerkrig og fredsforhandlinger. RPF var dominert av tutsier hjemvendt fra eksil i Uganda. Fredsforhandlingene ledet til Arusha-avtalen som blant annet innebar maktdeling og demokratisering. Samlet utgjorde disse faktorene en stor trussel for den politiske eliten. Vold ble dermed brukt som politisk virkemiddel av maktstrukturene i Rwanda, som et forsøk på å forhindre tap av makt og privilegier. Samtidig var folkemordet en politisk løsning på en dyp økonomisk krise en måte å slippe og ta fatt på de virkelige problemene i samfunnet.

DE SKJØRE

forsoningsprosessene er i gang med Den internasjonale strafferettsdomstolen for Rwanda og nasjonale rettsoppgjør som ledd i arbeidet og oppgjøret med fortiden. Etter folkemordet er en ny nasjonsbyggingsprosess påbegynt der man satser på å fremme en felles identitet for alle rwandere: «Det finnes ikke lenger hutuer, tutsier eller twa - alle er rwandere nå», presiserte president Paul Kagame i sin innsettingstale. Imidlertid vil en forsoningsprosess ta generasjoner, og blant de største hindre for forsoningen er kollektiv skyld. Det faktum at alle hutuer blir ansett for skyldige i folkemordet, fremfor at individer blir holdt ansvarlige for planleggingen og gjennomføringen av folkemordet, resulterer i fordreining av fakta og opprettholdelse av fiendebildene og fordommene. Det er den vanskelige veien Rwanda også må gå; de må humanisere sine fiender og se hver hutu og tutsi som et individ, en rwander, og ikke som en gruppe.

NÅ DISKUTERER

vestlige land om hvem som har mest ansvar for at tragedien fikk utspille seg; Frankrike, USA, Belgia eller FN? Kandidatene er dessverre mange. En ensom FN-general i Kigali, kanadieren Romeo Dallaire, prøvde imidlertid forgjeves å få verden til å handle. I ettertid skylder alle på at de ikke visste, men det var ikke informasjon om det godt planlagte folkemordet som manglet, det var viljen til å intervenere. «Aldri igjen», gjelder tilsynelatende ikke i Afrika.