Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Hvordan kunne det skje?

INGEN REGNET MED

at det skulle gå som det gjorde - ikke demokrater, ikke republikanere, selv ikke de mest optimistiske strategene på høyresiden. Ett døgn etter valget var det som om livløse demokrater lå strødd i gatene.

Mer overraskende enn gjenvalget av president George W. Bush var det at demokratenes leder i Senatet gjennom en årrekke, Tom Daschle, tapte sin plass. Like overraskende var det at de konservative fikk gjennomslag for sitt syn i folkeavsteminger over hele landet, enten det gjaldt forbud mot homofile ekteskap i elleve delstater eller Forslag 66 i California. Forslaget som ble nedstemt, gikk ut på å høyne terskelen for når livsvarig fengsel kan ilegges etter tredje dom.

Framskrittene på venstresiden kunne ikke på noen måte måle seg med de enorme skritt som på mange områder ble tatt til høyre. Mens det ennå var teoretisk mulig for John Kerry å forlenge den ulidelige spenningen til alle stemmene i Ohio var talt opp, gjorde han klokt i å kaste inn håndkleet på det tidspunkt han gjorde. Kerrys sjanser til å vinne var så små at ingen gambler med respekt for seg selv ville satset så mye som en krone på det.

HVORDAN KUNNE DET

skje? Demokratene gjorde ingen åpenbare feil. Selv om han ikke hadde noen stor utstråling, var Kerry trolig den beste kandidaten demokratene kunne finne til å presentere en solid og midt-på-treet-politikk, som var akesptabel blant den moderate delen av befolkningen. Demokratene forsøkte også målrettet å nå nye velgergrupper, som ungdom og andre førstegangsvelgere. Men de nådde ikke fram: bare én av ti i aldersgruppa 18-24 år brukte sin stemmerett. Hadde de stemt, er det heller ikke sikkert at valgresultatet ville blitt et annet.

En del av suksessen til Bush må tilskrives den listige strategien til hans fremste politiske rådgiver, Karl Rove. Rove har alltid forstått at hovedtyngden av tilhengerne til Bush befant seg blant de konservative kristne. Det var de som valgte Bush til guvernør i Texas, og det var de som sørget for at han ble president i 2000. Rove tilbrakte de fire siste årene med å pleie kontakten med deres religiøse ledere. Som motytelse samlet de troppene og ledet dem til valglokalene i rekordstore mengder.

Jeg tror likevel ikke at selv Rove visste hvor mektig den ytterliggående høyresiden skulle vise seg å bli eller hvilken viktig rolle «moralske verdier» kom til å spille i valget. Selvbestemt abort, forbud mot homofile ekteskap, stamcelleforskning - spørsmål som mange ville sagt ikke engang hører hjemme innenfor rammen av en regjerings ansvarsområde - ble viktigere for millioner av amerikanere enn kjedelige spørsmål som arbeid, skatter, helse- og sosialomsorg og krigføringen i Irak. Det så ut til at de fleste velgerne var villige til å gi regjeringen fri tøyler så lenge den var tilsynelatende opptatt av å lytte til deres moralske og kulturelle bekymringer. Man måtte være blind for ikke å se parallellen til passiviteten til det brede lag av befolkningen i Tyskland og Italia på begynnelsen av 30-åra.

EN SELVTILFREDS

befolkning og et flertall av republikanere i begge kamrene i Kongressen vil oppmuntre Bush til målbevisst å følge sitt program. Med 3,5 millioner flere stemmer enn Kerry, en langt mer imponerende seier enn farens i 1988, går han inn i sin andre presidentperiode med mandat til å ta enda dristigere skritt mot høyre. Her er en liste over noe av det Bush-administrasjonen vil forsøke å gjøre på det innenrikspolitiske plan (basert på det som allerede er gjort): svekke miljølovgivningen, viske ut skillet mellom kirke og stat, oppmuntre til økte investeringer i næringslivet, gjøre skattekuttene varige, lempe på bankenes lånekrav til småbedrifter, gradvis redusere kvinners rett til selvbestemt abort, privatisere det sosiale trygdesystemet og kanskje få til en grunnlovsendring som forbyr homofile ekteskap. Sistnevnte punkt kan vise seg å bli umulig, selv for ham.

ENDA VIKTIGERE

er det at Bush vil forme framtida gjennom utnevnelsen av mange nye føderale dommere og høyesterettsdommere. Det faktum at flere republikanere ble valgt til begge kamrene skulle gjøre oppgaven enklere for ham. Dessuten er flere av høyesterettsmedlemmene godt oppe i årene, så tre-fire plasser blir trolig ledige i løpet av Bush' neste fireårsperiode. Ingen president i nyere tid har hatt så mye makt, og ingen har hatt større interesse av å bruke den.

Og hva med krigen i Irak? Under valgdebattene gikk det klart fram at ingen av kandidatene hadde noen anelse om hva de skulle gjøre i Irak. Men hvis Kerry ble valgt, kunne han i det minste gjøre et forsøk på å få med flere europeiske allierte til å rydde opp i forvirringen, var tankegangen på venstresiden. Det vil ikke skje under Bush. En rekke artikler i New York Times den siste tiden viser at Bush-administrasjonen ikke engang lytter til generalenes ønsker om hvordan den nye hæren i Irak skal bygges opp. Mye tyder på at Colin Powell blir byttet ut med en mer servil utenriksminister. I så fall vil USA i realiteten bli stående alene i en situasjon som blir verre for hver dag.

SELV OM DET

kan være vanskelig å tro, ble Bush i utgangspunktet valgt som «brobygger» og ikke som «en splittende leder». Med løfte om å finansiere det omstridte programmet «No child left behind» som innebærer nasjonale tester i barne- og ungdomsskolen, overtalte han de demokratiske kongressmedlemmene til å godta reformen. Senere gikk han tilbake på sine løfter, og etter det har han verken vist vilje til forsoning eller til å høre på andres meninger.

På samme måte som Rove mobiliserte høyresiden foran valget, kan det se ut som om selve valget har mobilisert venstresiden. Valgnatta var jeg vitne til en spontan demonstrasjon mot krigen i Irak her i New York. Det forundrer meg ikke om jeg får høre om flere. I løpet av de neste fire årene får vi kanskje oppleve at landet ikke bare er politisk splittet, men at de to fløyene er klare til å konfrontere hverandre på en måte vi ikke har sett siden Vietnam-epoken.

Oversatt av Marit Jahreie

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media