Hvordan kunne en ukjent kontorist skrive slik?

J.A. Bakers bok om vandrefalken er en klassiker innen naturprosa. Nå kommer den endelig i ny oversettelse.

BESATT: Forfatter J.A. Baker var besatt av vandrefalken. Her fotografert i Bavaria i Tyskland. Foto: NTB SCANPIX
BESATT: Forfatter J.A. Baker var besatt av vandrefalken. Her fotografert i Bavaria i Tyskland. Foto: NTB SCANPIXVis mer

Lenge etter at «The Peregrine» ble utgitt i 1967 forble forfatteren en gåtefull skikkelse. Hvordan kunne en ukjent engelsk kontorist skrive så kraftfull, stundom poetisk, prosa? Hva slags besettelse var han drevet av, mannen som utholdt de mange og lange vinterdagene i våtmarkene ved kysten av Essex, og som noterte så nitide observasjoner av en sky og sjelden fugl?

Begynnelsen

Boka vakte da også berettiget oppmerksomhet og ble belønnet med en viktig litteraturpris. Det var en begynnelse.

Med årene skulle «Vandrefalken» stige til de store høyder og oppnå klassikerstatus som naturprosa.

Det er en gledelig begivenhet at forlaget Solum Bokvennen nå utgir boka basert på Harper Collins lansering i anledning 50-årsjubileet. Oversetteren Christian Heyerdahl synes, uten at jeg har lest originalteksten, å ha ikledd J.A. Baker en heldekkende norsk språkdrakt. Det kan ikke ha vært enkelt. Baker briljerer med lydmalende ord, flammende adverb og substantiver i stadig nye forkledninger:

«Godwits ricocheting across water, tumbling towering.» Med oversetter Heyerdahls ord: «Lappspover rikosjetterer bortover vannet, tumler omkring, tårner seg opp.»

Hvem var han?

I dag vet vi det meste. John Alex Baker ble født 6. august 1926 i Chelmsford i Essex, som eneste barn i et ulykkelig ekteskap preget av religiøsitet og sykdom. Som åtteåring ble han rammet av giktfeber som senere førte til artritt. Sytten år gammel fikk Baker diagnosen Bekhterevs sykdom, en revmatisk betennelse som får muskler, beinvev og sener til å vokse sammen. Mot slutten ble livet vanskelig for J.A. Baker. Han brukte kodein for å dempe smertene, smerter som kunne utløse voldsomme raserianfall. Han døde i 1987, bare 61 år gammel. Fingrene hans var krumme som klør, skriver kjenneren Robert Macfarlane i et lesverdig etterord.

Til tross for alle plagene viser samtidige fotografier en smilende og vennesæl ung mann, ofte i omfavnelser med jevnaldrende venner på puben. Han var 1,80 høy, hadde dyp stemme og kraftig kroppsbygning. Tidlig på 1950-tallet giftet han seg med den jevnaldrende Doreen, omtrent samtidig med at han ble introdusert for fuglekikking av en venn og kollega ved navn Sid Harman.

Etter hvert begynte Baker å dra på ekspedisjoner alene. Det ble begynnelsen på boka om den skarpøyde vandrefalken, jordas raskest flygende fugl, som i stup kan oppnå hastigheter over 400 kilometer i timen.

Baker brukte sykkel. Og en Miranda 10 X 50-kikkert. Iført grå flanellsbukser, åpen skjorte, genser og jakke av Harris-tweed, observerte han naturen og fuglelivet langs kystlandskapet i Essex; det var jaktmarkene hans. I ti år fulgte han vandrefalken. Dagbøkene, som ble skrevet nattestid, omfattet nå 1600 sider. Da begynte han å komprimere. Ti år og 1600 sider ble til én vinter og 60.000 ord, fylt av følsomhet.

Melankoliens mester

«En hunnfalk betrakter meg fra noen påler langt ute på saltslettene, der hun satt sammen krøket og gretten under det mørknende regnet. Hun fløy sjelden, hadde spist, hadde ingenting å gjøre. Senere dro hun mot innlandet.»

Metaforene er utsøkte: «Måkene benhvite i himmelens aske».

Han skriver lite om seg selv. Boka inneholder ingen dialoger, knapt et møte med andre mennesker. Noen synes derfor at den er kjedelig. Til det er å bemerke at Baker aldri er likegyldig. Han forsto at naturen var truet, og lange partier kan leses som en profeti om tiltagende forsøpling og forgiftning.

Han skriver noen rasende passasjer om menneskene som mordere, for vi kan velge. Vandrefalken er en drapsmaskin uten ondskap, underlagt sine instinkter.

Feil, heldigvis

Men på ett vitalt felt tok Baker feil, heldigvis. Han trodde at vandrefalken var dødsdømt i sitt naturlige habitat. Og slik så det vitterlig ut i etterkrigsåra, på grunn av skuddpremier og utbredt bruk av klorert hydrokarbon, DDT.

Jeg skrev heldigvis. I Norge hadde vi bare 10 par hekkende vandrefalk i 1967. I dag, 50 år etter Bakers bok, er tallet 800.

Skulle jeg savne noe, er det variasjoner over temaet intelligens, og vår tendens til å snakke nedsettende om fuglene. «Dum som en gås», sier vi. «Du er helt ko-ko!» På engelsk betyr cuckoo for sikkerhets skyld både ‘gjøk’, ‘dum’ og ‘sprø’. Husk da at skjæra sjelden glemmer en fornærmelse, eller at kråka kan bøye kroker for å fiske opp en matbit.

Baker var ikke bare betatt, han var besatt av vandrefalken.

Det er sagt at den giktbrudne og nærsynte forfatteren gjennom språket ville skape seg om til en fugl, til en falk, til en jeger som med sitt skarpe blikk og sine hurtige stup hersker fullendt over sine omgivelser; i sannhet en symbolfylt tolkning.